Balzac, hva kan man si. En realismens og tragediens mester, i hvertfall i Adieu. Leste en original oversettelse på dansk fra 1890 med tidvise absurde danske kommaregler, men hva gjøre vel det når man kan lese; "Mon vi nogen Sinde, mer skal danse Trénis paa et gulv i Paris"

I korte trekk: en tredelt novelle der første del gir oss et innblikk i et savnens retrospektivitet fra Filip de Sucy. Etter å ha blitt skilt fra sin Stefanie på Berezinas bredder, som også var åsted for et av de blodigste slagene i Napoleonskrigen, møter han henne igjen som gal; hun kjenner ham ikke igjen, hun yttrer bare Adieu. Siste del dreier som om et banalt forsøk på å rekonstruere Berezinas brennende bredder for, om mulig, finne hennes forstand tilbake(!).

I et litteraturkritisk blikk er denne novellen høyst spennende. Shoshana Felmans emminente essay;"Kvinner og galskap. Det kritiske feilgrepet (Balzac: "Adjø"), skisserer opp et snedig paradoks. Hvis det er slik at kvinnen mister sin kvinnelighet i galskapen, hvordan kan det da påstås at kvinner er synonymt med galskap? Hun tar også et oppgjør med den vestlige, og høyst makuline, litterære kanon.

Anbefaler å lese Shoshana parallellt med Balzac, det vil åpne seg uante perspektiver som vil gi Balzac en annen dybde. Dog det skal sies at Balzac klarer seg helt fint på egenhånd.