"For vanskelig!" - hadde jeg skrevet gresk i trance?

'Adam hvor er du' ble skrevet langt inne i Afrika våren 1963.

Teatre og forlag ble oppsøkt, om de kunne virke interessert --
men forgjeves: kald skulder hvor jeg vendte meg.

I kortere eller lengre begrunnelser, alltid samme innvending:
dette er for "vanskelig"! -
Til slutt begynte jeg å tro at jeg i trance hadde skrevet stykket
på gresk, og la det vekk.

Tilfeldigvis tok jeg det fram igjen, og ville gjøre et nytt forsøk.
Minerva forlag var uten videre villig til å ta risikoen, til min
forbløffede takknemlighet.

Men fornyet gjennomlesning gjorde det klart for meg at skuespillet
må være vanskelig for en tid som i stor utstrekning har mistet av
syne en vesentlig dimensjon på den menneskelige tilværelse.
Hvilken dimensjon det kan dreie seg om, overlates til leseren å
finne ut. Vanskeligere er stykket tross alt ikke.

Det kunne likevel være på sin plass med etpar bemerkninger for å
rydde opp i elementære misforståelser, som åpenbart lett dukker opp.

(..) Romferden er et symbol, hverken mer eller mindre.
Det burde forøvrig fremgå, ikke bare av at hovedpersonene heter
Adam og Eva, men også henspiller de selv på skapelsesmyten og
'syndefallet', forøvrig er stykket ganske rikt på bibelske allusjoner.
/ /

..i alle tider og kulturer selve grunn-synden, menneskets hybris -
dets stadig innbitte vilje til å tilrane seg Guds plass og sette seg
selv inn som gud.
Jeg kan ikke se at dette tema gjennom årtusenenes gang har mistet
noe av sin aktualitet, snarere er det mer påtrengende i dag
enn noen gang før i menneskehetens historie. ..

..Koret består ganske enkelt av de klassiske 'syv dødssynder' ..
og noen grunn til å oppfatte dette koret som fremmed for oss,
skulle her neppe være: - De er alle negative avspeilinger av noe
positivt, .. og på slutten av siste bilde blir det negative
gjennom en 'forløsning' snudd til sin positive motsetning..

..Jeg har bare villet fjerne enkelte nærliggende muligheter for
ikke-forståelse..

Oktober 1971. C F E

tekst hos nb.no >

[Statsministeren:]
-Venner, her er vi samlet i realitetenes tegn.
En mann av vårt folk har satt et grenseskjell i historien,
verden er etter dette ikke den samme. (..)
Pause.

Dette er ikke nytt. Igrunnen vet vi det alle.
Den såkalte maktbalansen er ikke permanent.
Den dekker et hvileløst kappløp om over-makten.
Og nå er kappløpet avgjort.
Overmakten er vår!
Brakende applaus.

Noen vil kalle meg kynisk. Det tar jeg med knusende ro. (..)
Men la nå det være klart: vi vet, og de andre vet det --
vår Mars-ferd har meget bestemte politiske konsekvenser.

Med den får vårt Folkesystem den strategiske dominans.
Pause.

Vårt folk er et fredens folk. Vi ønsker ikke å krumme ett hår
på de andres dessverre noe skurvete hoder --
(såkalt "munterhet")

vi ønsker bare å leve vårt liv i frihet og trygghet,
se kornet og druene gro, reise fabrikker og skoler,
se folkets skapende krefter blomstre i arbeid og lek.
Vi tror på menneskets frihet, tror på dens lykkeevne,
vi tror på at denne evne kan gjøre verden til én.

Hvis vi hadde fått bestemme, var verden for lenge siden
en eneste fredens have. Hva annet er det vi vil?
(stormende applaus.)

Men det fins krefter i verden som åpenbart vil noe annet.
Som målbevisst undergraver vår innsats for verdensfreden.
Krefter som ikke ønsker at vi og systemet skal leve,
provokatoriske krefter som drømmer om aggresjon.
Fredens og frihetens fiender - - Jeg taler også til dem!

Inntrengende.
Verden kan bare bli én
hvis det hersker én vilje i verden!

La frasene fare! La realitetene tale!
All politikk er kamp, og kampen om hva? Om makt! ( . . )

og virkeligheten må formes! Idag mer enn noensinne
har mennesket plikt til å gripe målbevisst formende inn.

Veldige krefter forløses, med utsikt til katastrofe, ( .. )
vår verden har ikke tid eller råd
til splittelse lenger,
nå må den bli én, enten den vil eller ei!
Voldsom applaus. ( . . )

Makten som kreves for å forene verden ligger i våre hender --
og der skal den bli!
Fra nå av vil Folkesystemet avgjøre verdens fremtid :
under dets makt og vilje skal verden omsider bli én!

( . . )

Staten og Folkesystemet hilser og hylder Dem
som den største av sine sønner
og utroper Dem til "Rommets Helt Nummer En".

( . . . . )

[Adam:]
Jeg takker for all den ære . . .
..Det står meg selvfølgelig klart at det ikke er meg personlig,
men min funksjon som pilot .. all den virak gjelder.
Andre enn meg kunne bemannet (..) ..det er i det hele tatt klart
at den tid er forbi da den enkeltes innsats spilte en rolle.

( .. ) et skapende kollektiv, den enkelte forsker er som en celle
i organismen,
meningsløs, funksjonsløs uten som del av et hele
hvis lover og liv bestemmer den enkeltes . . . (..)

Og dette vilkår må godtas enten man vil eller ei.
Pause.

Det samme i politikken.
( snur seg til Statsministeren. )
Jeg ber deres Excellense tilgi meg .. men Deres egen tale
motiverer det her . . .
( Statsministeren nikker velvillig. )

Staten er ikke lenger en harmløs 'contrat social' inngått av
enkle naturbarn ...
Staten, som Vitenskapen, lever sitt egenliv,
handler organisk og lovmessig, følger sin egen vilje --
-også her kan den enkelte brukes, men teller ikke.

Han kan ikke endre Staten mot Statens egen vilje,
men Staten kan knuse ham, ..
hvis han på et eneste punkt vil leve sitt eget liv ...
han skal fungere i Staten,
leve organisk i Staten!

Til gjengjeld velsigner Staten ham med de tusen goder
som Staten og Staten alene kan gi ham i overflod!

Pause. Statsministeren, som under denne siste del av talen
har sett antydningsvis betenkt ut, benytter anledningen og
begynner å klappe.
På et sekund stiger applausen til en torden.

_

( sitert tekst )

UNIVERSET selv dirrer av hvit forventning
Vi ser ekspertene foreta en siste kontroll. Alt gjøres klart,
spenningen stiger fra time til time. Hele verden vokter på oss
gjennom kameraøyne og journalistenes briller. hvit forventning
om han som skal komme: ROMPILOTEN Adam, det første menneske
som sprenger ringen rundt Tellus, lar atmosfæren gli av seg
skjødesløst, som en kåpe
kaster seg ut som en stuper fra brettet --DER!--
crawler i snorrett linje mot Mars
slår hånden i kraterkanten som svømmeren i klippen, hever seg
opp med eterdråpene dryppende
som salt havskum
og løfter sin hånd
i triumf: Nu er du m i t t univers,
jeg setter min fot på din nakke
for nu b e h e r s k e r jeg deg!

Imorgen skal dette skje, hvert minste hjul er parat
knappen venter på fingeren
og vi venter på HAM . . . .

_Filmen fades, mellomteppet opp.

_
_

( fulltekst hos nb.no -> )