Boken tar for seg seks skuespillere, og følger deres arbeid i litt forskjellige slags teater/film sjangere. Boken begynner med Ane Dahl Torp, for meg kansje mest kjent fra filmverden, men Stenvik har mest fokus på henne i teaterverden. Det blir litt flatt synes jeg, kanskje fordi jeg foretrekker film fremfor teater.
Så har vi Eldar Skar, ikke et navn jeg har lagt merke til, men et kapittel som kanskje var det mest fengende i hele boken. Vi får spesifikt et innblikk i TV-serien "Okkupert", og selvom jeg ikke har sett serien, så gav det kanskje litt mersmak og førte til at jeg ihvertfall måtte se gjennom traileren, og kanskje jeg senere tar en titt på serien som har med en mulig Russisk okkupasjon av Norge å gjøre.
Så var det et kapittel om Helen Vikstvedt, et ukjent navn for meg, men her tar forfatteren fram Vikstvedt i Improteater modus. Ikke det mest spennende kapitlet og kanskje det kapitlet der tittelskuespilleren nesten får like mye fokus som Impro konseptet og andre skuespillere, som Harald Eia.
Så har vi Kristoffer Hivju, ikke noen jeg har veldig god kjennskap til, men navnet var kjent og når vi får litt innblikk i filmen "Kautokeino opprøret" så husker jeg kanskje hvor jeg har ham fra. Selvom jeg synes kapitlet er noe rotete med tanke på språk og setningsoppbyggning, og delvis mye banning, så gir den et interessant innblikk i filmens verden og kanskje det kapitlet der man blir mest kjent med skuespillerens karakter og væremåte. Folk synes at han kan virke skummel ved første øyekast, men er snill som et lam når man blir kjent med ham.
Juni Dahr er kjent på teaterscenen, men helt ukjent for meg. Hun blir portrettert som ei som har satset karrieren sin på litt alternativ teater, der man tar seg en god del friheter fra den mer konservative teaterformen. Noen få interessante innspill, men stort sett kjedelig for en som ikke er teatervant.
Til slutt, og kanskje det kapitlet jeg hadde mest forventninger til, var kapitlet om Bjørn Sundqvist, kanskje Norges mest kjente nålevende skuespiller. En fyr du ser i nesten hver eneste norske film, ihvertfall det inntrykket jeg har etter de norske filmer jeg har sett. Filmen "Søndagsengler" som blir nevnt har jeg kanskje mest kjennskap til, ellers så er det stort sett ukjente filmer for meg som blir nevnt og det hadde vært et pluss å ha sett alle filmene som blir nevnt for å få mest mulig ut av kapitlet og med tanke på boken også vel og merke. Allikevel, får vi et greit innblikk i skuespiller livet til Sundqvist, men samtidig, språksettingen i kapitlet kunne vært skjerpet på. Det blir noe forvirrende og hit og dit.

En helt grei bok, men hadde forventet noe mer. Jeg hadde nok ventet meg et større innblikk i filmens verden og kanskje fått avslørt noen filmatiske hemmeligheter jeg kunne tatt med meg videre i eventuelt kommende amatørfilmer fra min side. Boken blir også litt for kulturfilosofisk i sin tilnærming og for meg som ikke er veldig filosofisk anlagt, så blir det noe svevende, selvom boken ikke glemmer bakkekontakten. Midt i det svenende så kan jeg gripe noen av måtene f.eks. man kan leve seg inn i rollen sin på for å få troverdigheten inn i spillet. Alt i alt er dette en noe rotete bok, litt hit og dit, fram og tilbake, svevende, men OK.