Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
En sommerkveld i 2009 blir en gruppe kvinner arrestert i en restaurant i Sudans hovedstad Khartoum. Lovbruddet deres er at de går med bukser. Forfatteren av denne boken var en av dem som ble arrestert den kvelden. Hun hadde mot og krefter til å gjøre motstand, og nektet å bøye ryggen og ta straffen uten å ta til motmæle. Isteden sa hun ifra og fikk verden til å lytte. I Sudan blir over 43000 kvinner vært år arrestert for å ha krenket den offentlige moralen - ofte uten å vite hva galt de har gjort. Dette er en historie om en kvinne som gjorde opprør mot fordømming og undertrykking.
Omtale fra forlaget
En sommerkveld i 2009 blir en gruppe kvinner arrestert i en restaurant i Sudans hovedstad Khartoum. Lovbruddet deres er at de går med bukser. Forfatteren av denne boken var en av dem som ble arrestert den kvelden. Hun hadde mot og krefter til å gjøre motstand, og nektet å bøye ryggen og ta straffen uten å ta til motmæle. Isteden sa hun ifra og fikk verden til å lytte. I Sudan blir over 43000 kvinner vært år arrestert for å ha krenket den offentlige moralen - ofte uten å vite hva galt de har gjort. Dette er en historie om en kvinne som gjorde opprør mot fordømming og undertrykking.
Forlag Samlaget
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788252177466
EAN 9788252177466
Genre Personlige beretninger
Omtalt sted Sudan
Omtalt person Lubna Ahmad al-Hussein
Språk Nynorsk
Sider 183
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEg meiner at den fremste oppgåva til ei regjering ikkje er å sørge for at alle kjem til paradiset etter døden, men å konsentrere seg om livet til folk her på jorda. Dei kan til dømes få bygd skolar og sjukehus.
Vi er arresterte for bruk av bukser. I staden for å investere i skoler og sjukehus gir staten heller løyvingar til ordensmakt, politieiningar og rettsinstansar for å overvake påkledninga vår. Det heile er ein stygg komedie.
Det er forbode for kvinner å kjøre bil i Sudan. Kva vil skje dersom hundre sudanske kvinner bryt dette forbodet samtidig? Om dei sette seg bak rattet slik kvinner gjer i London eller Beirut, og samordnar protesten sin mot dette forbodet, kjører i kolonner i gatene i Jeddah eller Riyadh? Ville dei bli fengsla eller piska? Eg trur ikkje det. Det er berre slike sjokkhandlingar som kan føre til endringar.
Kvinnene bøyer seg for straffa og lid i det stille. Dei tørkar blodet som har pipla frå ryggane deira, frå armane og brystet. Dei går ut med bøygde hovud og skamraude i andletet. Dei går som dødsdømde, dømde til sosial død. Dei har en skam hengande over seg, ei skam som skal følgje dei for all tid. For samfunnet vårt nektar å tru at ei kvinne blir piska berre på grunn av kleda ho har på seg.
Det var den vakraste av alle som blei gitt til guden for å blidgjere han. Ho blei kasta på vatnet, og guden fryda seg til dei gradar at han kvart år overauste faraoen og folket hans med velsigningar. Han gjorde jorda grøderik og fekk heile riket til å blomstre. Og på underleg vis fløymde Nilen på nytt etter kvar tørketid og kom med det dyrebare slammet som farga breiddene svarte, slik at såkorn kunne kome i jorda. Ei kvinne blei ofra til elva for at den grøne grøda skulle skine i vatnet. Ei kvinne blei ofra med jubel.