Som vi alle vet, ender verden den 21. desember 2012. Eller, det er i allefall det enkelte hevder. De kobler diverse deler fra maya-kalenderen til en rekke spinnville konspirasjonsteorier, og venter på at alt skal ta slutt. Hverken jeg eller hovedpersonene i denne boka tror på disse teoriene, men når ting begynner å gå fryktelig galt, blir i allefall karakterene litt forvirret.

Dr. Gabe Stanton er altså en ledende forsker på sjeldne smittesykdommer, og aner fred og ingen fare før han får en telefon fra det lokale sykehuset: legen han snakker med har et meget usannsynlig pasienttilfelle liggende hos seg. Han ser ut til å lide av FFI (Fatal familial insomnia), men sykdomsforløpet passer ikke til hvordan Dr. Stanton forventer at smitten skal oppføre seg. Prioner har nemlig så langt kun spredd seg gjennom kjøtt (et eksempel fra virkeligheten er kugalskap). Hvordan i all verden kan en sør-amerikansk vegetarianer ha pådratt seg noe sånt? Og hvordan i all verden smitter denne livsfarlige sykdommen helt uten kur så fort?

Chel Manu aner også fred og ingen fare før en svartebørshandler trygler henne om å gjemme en mystisk gjenstand. Gjenstanden er intet mindre enn en helt unik sjanse til å få svar på hvorfor Mayakulturen forsvant uten noen åpenbar grunn. Den vitenskapelige nysgjerrigheten hennes vinner over lovlydigheten, og hun tar i mot den. Det er en kodeks av enorm verdi, både økonomisk og kulturelt. Vil hun endelig får svaret på hvorfor forfedrene hennes forsvant når hun har klart å oversette den?

Jobbene til Dr Stanton og Chel knyttes sammen, og apokalypsen som dommedagsprofetene skildrer virker plutselig ikke så usannsynlig når folk dør i tusentall bare dager før 21. desember.

Thomason traff i grunn blink når det gjelder å fange oppmerksomheten min. Jeg er over gjennomsnittet interessert i smittesykdommer og epidemier/pandemier, og både FFI og prioner er temaer som har fascinert meg over lengre tid. Tanken på FFI er jo i seg selv skummel nok til å ta søvnen fra en, så når Thomason skaper et scenario der FFI plutselig smitter lett som bare det, blir jeg fort sugd inn i handlingen.

Som nevnt innledningsvis er jeg på ingen måte noen 2012-er. Akkurat den delen var i utgangspunktet ikke så innmari forlokkende. Men jeg liker at Thomasons karakterer (og han selv for den saks skyld) er standhaftige skeptikere hele gjengen. Forfatteren fremstår som om han har gjort innstendig research for å få til denne fortellingen, både innen medisin og historie. Etterhvert som kodeksen oversettes, får vi innsyn i hvordan det gikk med Mayaene, slik Thomason ser for seg. Hele fortellingen knyttes sammen på en ryddig måte til slutt, og til tross for at det hele er en litt utrolig situasjon, synes jeg det hele fremstår som troverdig i sitt eget univers.

Språklig var den helt passe. Jeg har riktignok bare lest et leseeksemplar som ikke har blitt språkvasket, men jeg skjønner jo at Thomason ikke nødvendigvis er noen språklig gud. Språkets hovedoppgave i denne sammenhengen er å bygge opp spenningen og dytte handlingen fremover, ikke noe mer. Det gjør ingenting. Karakterene er ikke så veldig dype, men de er ikke så flate at det er noe problem heller. Jeg setter også pris på at forfatteren selv ikke er noen dommedagsprofet, og han prøver ikke å overbevise oss om noen ting. Underholdningen i seg selv er lett, og jeg leste den raskt ut. Så får vi håpe at prioner ikke begynner å oppføre seg slik som de gjør i denne boka. Fysj.

Anbefaler den gjerne videre til alle som liker spenningsromaner, og til dere som vil ha en pause mellom klassikere og pensum.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.