General Ruges appell i hans tale i juni 1940 trengte dypt ned i de motstandsvilliges sinn: "Husk på det: Ingen stat kan reise sig igjen bare ved å vente på at noe skal hende, at en hjelp skal komme utenfra. Den må være klar til å hjelpe sig selv også når tiden er inne. Det kan ta tid før dagen er der, men det kan også gå fortere enn nogen tror i dag. Derfor ber jeg dere hjelpe hver i deres krets til å beholde tanken varm til dagen er der. Den kan komme fortere enn nogen tror. Vent, tro og vær beredt !".

Det er vel kjent at menneskenes handlinger i høy grad preges av deres følelsesliv. Dette stiger da også helt klart frem av de tallrike flyktningerapporter avgitt i Sverige og Storbritania: nederlagsstemning, ydmygelse, skuffelse, bitterhet, krenket rettsfølelse, følelse av avmakt, vrede, hevnlyst og annet var noen av bestanddelene i det følelseskompleks som skapte den sterke reaksjon hos de motstandsvillige og drev dem frem.

Det kan trygt sies at den norske motstanden hadde sin store andel i den utviklingen som felte Quisling. Det norske folk var blitt hardt angrepet av tyskerne og Nasjonal Samling. Det vaklet og verget seg bare svakt i 1940 og 1941. Da Nasjonal Samling rettet sitt store fremstøt mot det i 1942, viste det seg imidlertid at det norske folk eide både vilje og evne til å forsvare seg mot nazifiseringen. Mer enn det: det sluttet seg sammen i et varig vern mot fremtidige forsøk. En Hjemmefront ble til i løpet av 1942 med skarp avvisning av den tyske okkupasjonsmakt og Nasjonal Samling.

Den sivile motstandens faste holdning og den militære motstandens harde skjebne hadde greid å sveise flertallet i det norske folk sammen i et fellesskap, en Hjemmefront, som man i de to foregående år ikke hadde sett maken til. "Fra Telavåg til Majavatn" sluttet folk godt opp om den fortsatte motstand mot den tyske okkupant og Nasjonal Samling. Det er denne oppmarsjen av den norske motstanden på bred front, som gjør 1942 til det store år.

Hva det norske folk angikk, så er det innlysende at Terbovens terrorvelde skremte, men det må også sies at det ikke lammet nordmennene. Det kan tvert om påvises at de mange slag som Terboven gjennom Gestapo rettet mot dem, førte dem nærmere sammen i 1942 enn de hadde vært i okkupasjonstidens to første år. En stadig sterkere Hjemmefront vokste frem. I den militære sektor av denne var tapskontoen stor. I den sivile sektor derimot, viste gevinstkontoen lovende tegn. Alt i alt tør man kanskje si at det norske folk i sin alminnelighet og den norske motstandsbevegelsen i særdeleshet var klokere og mer herdet da det store år var omme. Linjene var blitt klarere, atskillig lunkenhet var borte, de mange bitre erfaringer hadde gitt stadig flere forståelsen av hva som sto på spill, et nasjonalt være eller ikke være.

Stadig flere begynte å få øynene opp for hvilken fare de hadde vært i da Nasjonal Samling rettet sitt store fremstøt mot det norske folk. De forstod også hvilken enorm betydning det hadde hatt at lærere, prester og andre "protestanter" hadde kastet seg inn i denne "kampen om det norske folk" og med sitt klare og høylydte NEI hadde stanset nazifiseringen. Mer enn det, det begynte også å gå opp for de mer passive og forsiktige at de unge menn som var med i den militære motstandsbevegelsen IKKE var "eventyrlystne unggutter", som bare for spenningens skyld sprengte, skjøt og nedkalte represalier overandres hoder. Disse "forsiktige" begynte å begripe at det kanskje var nødvendig at også Norge selv gjennom sine unge menn ydet et militært bidrag til sin egen frigjøring, og ikke bare satt og ventet på amerikanere og briter. Det må også sies at et stadig sterkere hat til den tyske okkupasjonsmakt og Nasjonal Samling bredte seg. Folk så frem til den dagen da de allierte skulle få overtaket og Norge igjen skulle bli kvitt tyskerne og NS.

Den allierte bombing i et alliert tysk- okkupert land som Norge var som et tve-egget sverd. Å søke å ramme et tysk nytte-mål i Norge med bomber uten samtidig å skade de rent norske interesser var som å ville forsøke å bruke en dampveivals til å luke ugress ut av en jordbæråker.

Av stor verdi for norsk motstandsvilje nettopp høsten 1940, ble den stimulans som britenes innsats betydde. Dette at britene i handling viste at de ville hjelpe nordmenn mot den tyske okkupant, er et viktig monument for den som vil søke å forstå fremveksten av en norsk militær motstandsbevegelse.

Mens britene med sitt helhetssyn på krigføringen betraktet Norge som en del av den allierte front, var Lofoten for de norske en del av fedrelandet. Mens britene betraktet operasjonene som en ødeleggelse av tyske krigsøkonomiske interesser, stod det for enkelte av det norske folk slik at det var norske verdier som ble ødelagt. Det gjorde især et sterkt inntrykk på de norske at store mengder drivolje til fiskeskøytene ble tilintetgjort. En nagende tvil festet seg hos enkelte norske deltagere. Var det riktig at de som norske statsborgere stod under britisk kommando og utførte britiske oppdrag ?.

Forsommeren 1944 kunne de norske Hjemmestyrker se tilbake på fire års militær motstand mot den tyske okkupant og Nasjonal Samling. Deres innsats vitnet om at hvor der er vilje, er det også vei. Fra en sped begynnelse med mange spredte grupper, var Hjemmestyrkene vokst frem til en fast tømret organisasjon på 32000 mann. Det hadde kostet mange tunge tak og krevet mange ofre for å nå dette mål. Mange var falt underveis i troen på sin sak og det fedreland de kjempet for. Deres ofre hadde ikke vært forgjeves.