Med åtter roser

Åtte roser vil jeg gi deg:
Én fordi du er så pen.
Én for alle drømmer i deg.
(Lar du meg få plass i én?)
Én fordi du er en hulder.
Én fordi du er en ånd.
Én for trykket av din skulder.
Én for varmen av din hånd.
Én for håpet, én for slottet
vi skal bygge: Det blir åtte -
åtte roser som vil tørste
efter å få være nu
hos den niende og største
ville rose - som er du.

André Bjerke

Berceuse

Sov, sov, lille mann.
Livet er en drøm.
Over mørke morildvann
seiler du mot nattens land.
Alle er alene.

Bølger nynner mot din båt:
Livet er en drøm.
Dyp er sjøen, salt og våt
som av mange øynes gråt.
Alle er alene.

Natten er så lang, så lang.
Livet er en drøm.
Synk i søvnens myke fang,
drøm at det blir dag engang.
Alle er alene.

Bare synke, synke ned!
Livet er en drøm.
Der i søvnens sjø et sted
vil vår uro finne fred.
Alle er alene.

Ensomt suser vår planet.
Livet er en drøm.
Intet vet vi. Det vi vet,
er at alt er ensomhet.
Alle er alene.

Lev, lev, lille gutt.
Livet er en drøm.
Før du aner, er det slutt;
snart er alle broer brutt.
Alle er alene.

Drøm, drøm, lille vår.
Livet er en drøm.
Hvor vi kom fra, hvor vi går,
er det ingen som forestår.
Alle er alene.

Gro, gro, lille frø.
Livet er en drøm.
Mørket mumler om vår ø:
Kanskje skal vi aldri dø?
Alle er alene.

André Bjerke

Trosartikler

Jeg tror på en morgen
jeg ikke har sett,
som engang vil møte meg
uforberedt.

Jeg tror på en jord hvor
en gud gikk i skjul.
(Og snur du fikserbildet,
ser du en fugl!)

Jeg tror at min jord og
min menneskehud
er et gjemmested for
den unnselige gud.

Jeg tror på en båt
over sjøen. Jeg tror
på en kjølvannsstripe,
et seil og et ror.

Jeg tror på en en hemmelig
sødme som er i søvn og i honning,
i hvalper og trær.

Jeg tror på det land som
vårt syndefall svek.
Jeg tror på en hellig
almindelig lek.

André Bjerke

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er dert på jorden et sted
soloppgang.

André Bjerke

Kjerringa mot strømmen

I den tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det bet i oss er i slekt med denne.

André Bjerke

Slik vil vi reise

Slik vil vi reise på jorden: som frø brister
opp i en retning av grønn tilsynekomst.
Ikke som fluer på ruten eller turister,
men som en plante reiser fra blad til blomst.

Slik vil vi reise: som temaet i en sonate
stadig på nye steder forvandler seg selv.
Eller bare: som barn i barndommens gate
løper efter en ball en sommerkveld.

André Bjerke

Kunsten å eldes

Jeg ser iblant en gammel frue
som ynder talens tidsfordriv.
En kveld for gylte hun vår stue
med blid erindring om sitt liv.
Og minnet ringlet som en bjelle
og fylte rommet helt en stund:
Når gamle damer kan fortelle,
bør alle andre holde munn!

Det strømmet fritt og con amore;
nu var hun i sitt hjerter-ess!
Jeg tenkte: du er grå i håret,
men inni er du grønn som gress!
Den grunnsolide, klippesterke
og elskelige dårskap som
er menskeslektens adelsmerke,
var dét hun særlig talte om ...

Og stemmens pikelige naive
forundring steg når hun i fleng
berettet anekdoten: livet
som avgjort har et godt poeng!
Hun karikerte, tegnet, malte
så ondskapsmuntert hjertensgodt
mens ei sibylle-smil fortalte
at alt var tilgitt og forstått.

André Bjerke

Måken

Ro, mitt barn, til fugleskjæret;
mange måker fant vi der,
de som bringer oss i gave
drøm om havet.
Hele dagen vil vi være
der hvor alle måker er.

Ro, mitt barn, før dagen ender,
dit hvor alle måker ender;
se, vår lengsels fabelskute
går der ute,
under seil mot fjerne strender
og mot Sindbads eventyr.

Ro, mitt barn. Det tapte rike
skjenker havet oss igjen.
Følg den flyvende hollender!
Hav-legender
toner gjennom måkeskriket.
En Atlantis-fugl er den...

Ro, mitt barn, i blonde dage
under solens lykkehjul...
Måken bringer oss i gave
drøm om havet;
måken - det er bølgeslaget
som har skapt seg om til fugl!

André Bjerke

Newton og eplet

John Ruskin skildrer i et aperuçu
den vitenskap hvis instrument er tallet
den tenkemåte han ar valgt å kalle:
"Det nittende århundres tordensky".

"Den fatter dårlig at en fugl kan fly,
men desto bedre at en sten må falle.
Som tyder står da Newton fremst blant alle
med dette eple han gav verdensry.

Han ser et eple falle. Og med rette
har forskerånden tydet sin erfaring
som tyngdekraftens virkning på en kropp.

Han ser det tunge, overser det lette,
for han vil ikke gi oss en forklaring
på hvordan eplet først er kommet opp!"

André Bjerke

Hva jeg ler av

Du spør meg hva jeg ler av lille venn?
Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.

For tenk på alt det rare livet bringer:
Snart er det skjelmske regningsbud som ringer,

snart har man fått en pussig kong i nesen,
snart muntre brev fra Oslo Ligningsvesen!
__
Komedien som aldri vil forfeile
sin virkning er: å se seg selv i speilet.

Et ansikt, skrukket som Europa-kartet,
og man har øyenringer, like svarte

som skurken i en Chaplin-film! Jeg ser
at livets spøk har merket meg - og ler.

Se allting faller av ham, stakkars mann:
Der løsnet håret! Svupp - der gikk en tann!
__
Hva rommer ikke livets farescene
av løyer? Alt som barn fikk jeg migrene.

Så fikk jeg skolegang og ørepine,
og alle Freuds nevroser er blitt mine.

Så fikk jeg skolegang og ørepine,
og alle Freuds nevroser er blitt mine.

Så fikk jeg gjeld; så ble jeg skatteborger;
så fikk jeg drukkenboltens muntre sorger.

Så fikk jeg hekseskudd, og ble forfatter;
så fikk jeg deg, mitt hjertes kongedatter!
__
Jeg klukker daglig under nervepresset,
og ler fordi jeg elsker deg, prinsesse.

For du skal vite, du som alle dager
er størst og skjønnest av Egyptens plager,

min yndlingskval, min søte søvnløshet:
-at livet er det morsomste jeg vet!

André Bjerke