Et menneske burde lese litt av hvert, i hvert fall det man rekker over, og mer bør man ikke kreve, livets korthet og verdens utbredelse tatt i betraktning.

(...) - han var skolens største tosk, en fetter av sjakaler og en bror av esler, en kosmisk narr, han fortjente å dø, og ønsket det inderlig.

”Kvinnen som debattant”? sa Doffen. Det er bare øvelse som mangler henne. Øvelsen; og så en visshet om at hun senere i livet får bruk for å snakke offentlig. Dét vil piffe henne opp. Når en kvinne først kan snakke offentlig, vil hun slå hvilken som helst mann ned i støvlene. Som hun gjør det på alle områder. Hvor fantes den mann som kunne utkonkurrere en kvinne i erotisk utholdenhet? Har du tenkt på dét, din satan?”. Nei, det hadde ikke Ask tenkt på. Selv for verdens mest utholdende mannlige kjønnsakrobat fins der en kvinne som slår ham. Når han har vridd seg til absolutt siste dråpe, ligger kvinnen smilende og har fremdeles krefter igjen. Det er derfor de kristelige ikke vil ha kvinnelige prester. Kvinnen er uslåelig. Akk, broder, vent til du blir gift. Jeg vil dø.

Sørpevann og sure tyttebær. Fjær i mosen, sprikete og luktløse. Skvulpende verk i magen, våte labber i myra. Tasse avsted, tasse avsted, seigt og surt. Tygge på fjær, suge på knokler. Vanndrypp på snuten, stikkende sol og verkende buk. Traske og lunte. Huke seg ned med magen mot snøen. Lunte igjen med snuten mot bakken. Vann som ikke lukter. Smeltevann. Sultevann.

Jeg hadde en gang studert kunsthistorie, og var vant til å beskrive og analysere kunst. Men det jeg aldri skrev om, og som er det eneste viktige, var opplevelsen av den. Ikke bare fordi jeg ikke kunne, men også fordi følelsene bildene løftet opp i meg, gikk imot alt jeg hadde lært om hva kunst var, og hva den var til for. Så jeg holdt det for meg selv.

Still round the corner there may wait

A new road or a secret gate

And though I oft have passed them by

A day will come at last when I

Shall take the hidden paths that run

West of the Moon, East of the Sun.

Ikke alt som er gull vil glitre, Ikke alle som vandrer har gått vill, Gammel styrke kan bil seig og ei forvitre, dypest rot når frosten ikke til, Av asken skal ild bli atter vekket, Fra skygger skal lys igjen fly, Når nysmid blir klingen som var knekket, Skal en troneløs bli konge på ny.

Many that live deserve death; and some that die deserve life. Can you give that to them Frodo? Then do not be so quick to deal out death in judgement. Even the wise cannot see all ends.

Han sa, som det eneste et menneske i det 20. århundre kan gripe til, når alt annet har sviktet: "vil du ha en sigarett?" Det var det eneste i verden han nu hadde å gi henne. Og derfor skulle han huske hennes svar med brennende tydelighet. Hun mente intet mere enn det hun sa. Men hun sa det, som svar på det eneste i verden han hadde å by henne: "Takk, du, men jeg har røkt så alt for mange."

Når det er vår i Norge, da gråter menneskenes hjerter av smeltet kulde; lykken er ond, støtvis, pinefull, som når et forfrossent lem tines opp. (...) Våren er et løfte, men først og fremst er den et krav. Et vilt, umulig, hjerteskjærende krav. For hvem kan gjøre årets avslutning like storslått og majestetisk som dets begynnelse? Våren er et krav, og i sitt hjerte vet alle mennesker at de vil komme til kort. Derfor er våren så grusom, derfor er det gråt i menneskenes hjerter om våren.