Det er all mulig grunn til å ha store forventninger når en så språkmektig artist som Elvis Costello lanserer sin selvbiografi. På over 600 sider er “Unfaitful Music and Dissapearing Ink” en ekte murstein av en bok, men selvsagt obligatorisk for alle som er mer enn bittelitt opptatt av populærmusikkens historie.

Boken er en riktig så hyggelig, men ganske ellevill, gjennomgang av livet hans. Den hopper stadig vekk fram og tilbake i tid og sporer titt og ofte av i fascinerende digresjoner. Men den fungerer slik gode biografier skal: Man får lyst å spille favorittsangene- og platene på nytt. Man gjenoppdager glemte skatter og finner nye godbiter man hadde glemt.

Som forventet er boken full av gode anekdoter. Costello forteller blant annet åpent og ærlig om da han droppet å se The Rolling Stones i 1971, like før utgivelsen av “Sticky Fingers”. “Yeah they’re probably past it” sa han til seg selv og bestemte seg for å bruke pengene på en plate istedet. “All of which would be a good story if the record I purchased had been something more inspiring and enduring than “Volounteers” by Jefferson Airplane.”

Eller om da han møtte Alice Cooper i et nabostudio (“he was a very likeable fellow and completely free of snakes”) og løp ut for å kjøpe eksemplarer av “Shool’s Out”og “Billion Dollar Babies”. Disse ville han så ha signert, ikke til seg selv, men til keyboardisten Steve Nieve. Forklaringen var at dette var de to eneste rockeplatene Nieve hadde hørt før han ble medlem av The Attractions…

Lærer man så noe nytt om Costello? Blir man bedre kjent med ham? Kanskje ikke. Ordene som ble brukt om ham i en plateanmeldelse i 1981 stemmer etter at man har lest boken også: "Costello is a model of ambiguity: he’s discretion’s craftsman." Det som kanskje kommer enda tydeligere fram enn tidligere er at han ikke bare har ekstreme kunnskaper om musikk – han er først og fremst fan. Fortsatt. Han lever og ånder musikk. Vi får blant annet lange avsnitt om Chet Baker og Frank Sinatra noen steder, før han hopper videre til å fortelle om hvordan han oppdaget countrymusikken og til hvor fantastisk The Hollies sang med originalbesetningen. Til tider er det like mye en lærebok i populærmusikkhistorie som en selvbiografi.

Les gjerne en mer utfyllende omtale på bloggen min.