Politikkens siste dagers hellige - SUF/AKP - hadde forlengst begynt å virre omkring med Maos røde frasebok høyt hevet over sine omtåkete hoder, under unison framsigelse av læresetninger, den ene mer banal enn den andre. Et par ganger, ved merkedager da det ble holdt mottakelse i den kinesiske ambassaden, opplevde jeg disse selsomme seansene på nært hold. De ekstremt radikaliserte utløperne av norsk borgerskap trodde tydeligvis at ritualdansingen og lovprisningen av Maos store visdom var hovedoppgaven for en sann revolusjonær.

Emil Løvlien prøvde som partiets formann igjen og igjen å få medlemmer og tillitsmenn til å konsentrere seg om problemene i norsk politikk. Les statsbudsjettene - sa han, og lær å kjenne de problemene vi skal snakke med arbeiderne om og vise vei ut av. Hva i helvete hjelper det partiet å kunne prate om Sør-Amerika og Kina hvis en blir stum som en østers når en skal behandle skatte- og kredittpolitikken i vårt eget land?

Det var ikke vanskelig å forstå hvem som hadde det moralske overtaket i denne konflikten. Det blir da også understreket ved Nord-Koreas stadig nye fremstøt for en fredelig gjenforening av landet.