Kan en klone kjenne kjærlighet?

Hun er et navnløst ekko, en kopi laget i tilfelle originalen dør. Om det skjer skal hun sømløst bli originalen.
Dagene til bokas hovedperson går med til å lære alt om originalen Amarra og hennes families liv. Hun må formes for å være identisk med Amarra både fysisk og mentalt. Utfordringene i å måtte tilpasse seg en annens tanker og følelser er mange.

Skaperne av ekkoene kalles Weavers. De holder til i et festningsbygg kalt The Loom. Om ekkoene ikke tilfredsstiller oppdragsgivernes behov eller de forsøker å rømme blir de returnert til The Loom for eliminering (unstitching). I tillegg er det jegere som jakter på ekkoene. I mange land er det illegalt med ekkoer og mange ser på dem som sjelløse monstre.

Amarra omkommer i en bilulykke og vår hovedperson må reise fra en isolert tilværelse i England til Bangalore i India for å bli Amarra. Etter seksten år med trening skal hun oppfylle sin hensikt. Men er hun klar?

I som så mange andre YA bøker er identitet et viktig emne. I The Lost Girl handler det om å finne seg selv i dobbelt betydning. Både som en tenåring og som en ekko. Mandanna skriver fint om de klassiske temaene død, sorg, kjærlighet og håp fra en tenårings synspunkt. Kan en kopi av en kjær avdød mildne sorgen? Hva er vi villige til å gjøre for kjærligheten? Kan en klone kjenne kjærlighet?

Boka har elementer som minner om Kazuo Ishiguros Never Let me Go og den gir meg assosiasjoner til filmen The Island med Scarlett Johansen og Evan McGregor fra 2001. Men der klonene i Never Let me Go og The Island er skapt for organhøsting er ekkoene i denne historien kreert for å erstatte et menneske. Det er spennende og enda mer skremmende.

Jeg er fascinert av kloner for tiden og jeg valgte The Lost Girl for klonetemaet. For meg ville historien blitt mer "realistisk" om leserne ble fortalt mer enn at ekkoene "blir stiftet sammen". Vi får vite at Veverne har kreert ekkoer i 200 år, men ikke noe om selve skapelsesprosessen. Jeg savnet den informasjonen under lesingen.

Frankenstein og hans monster er nevnt flere steder i boka. Det er tydelig at Mary Shellys historie om Frankenstein er en inspirasjonskilde for forfatteren. Samtidig blir det en viktig roman for bokas hovedperson. (Har du ikke lest Frankenstein? Gjør det!)

Mot slutten ble det for mye kjærlighet og jeg mistet noe av interessen for hovedpersonen (men jeg nærmer meg 50 og dette er en YA bok så det sier mer om meg enn historien antar jeg). Jeg ønsket meg mer sci fi og mindre romantikk.

Sangu Mandanna debuterte med denne boka. Hun skriver historien energisk og emosjonelt. Språket flyter fint og til tider er det vakkert.

Alt i alt likte jeg The Lost Girl. Jeg leste de nesten fire hundre sidene i en setting og frydet meg over både språk og spenningselementer under lesingen.
Etter endt lesning reflekterte jeg over de etiske spørsmålene rundt kloning og jeg grublet på om jeg kunne valgt å leve med en ekko som erstatning for min datter (om det ble et tema/ mulighet).