Jeg er bonde, jeg kjenner nytten av stille regn som får hvete og andre av jordens frukter til å gro. Men menneskets sjel er ikke som jorden, sjelen trenger storm og flammer og svimmelhet. Legemet har tid, det beveger seg langsomt og forsiktig, skritt for skritt, under tyngdekraftens lover. Men sjelen feier tid og lover til side, den vil trenge seg frem, likegyldig hva det koster av smerte, beruselse og galskap.

«Aldri skal jeg glemme den natten,» skrev Elie Wiesel mange år etterpå.
«Aldri skal jeg glemme røken.
Aldri skal jeg glemme de små barneansiktene . . .
Aldri skal jeg glemme flammene som fortæret min tro for alltid.
Aldri skal jeg glemme den nattlige stillhet som for all evighet berøvet meg lysten til å leve.
Aldri skal jeg glemme disse øyeblikkene som myrdet min Gud og min sjel og gjorde mine drømmer til støv.»

På din vei gjennom livet vil du møte mennesker som klynger seg til fornuften, men fornuften famler som en blind mann med hvit stokk snublende over hver rulllestein. Og møter den en mur, stanser den og forsøker å rive muren ned, murstein for murstein, men uten virkning, for en usynlig hånd bygger den opp igjen, høyere og tykkere enn noensinne. Vi tror på troens og ekstasens makt, ingen mur kan stanse oss. Med våre never og våre sanger bringer vi muren ned med et brak . . . Forstår du dette? Glimtet i en Zaddiks øyne er en sikrere veiviser enn all menneskets vitenskap.

Ingen forsøkte å hoppe av. (toget) Hadde de visst . . .men de visste ikke. Ingen hadde hørt om Auschwitz.