Av og til kjenner man oppskriften fra før ...

Har ikke lest en Fossefallbok siden september og tenkte det var på tide å ta det igjen. Har nå lest bok 52 av 55 i serien og skal lese resten før året omme. Kvier meg litt til å avslutte denne serien med tanke på at jeg har fulgt med denne gjengen helt siden 2009, så det blir litt vemodig å ta farvel med den verden. Men alt tar jo slutt en gang. Sånn er det bare. Enten vi liker det eller ikke ...

I likhet med disse siste Fossefall - bøkene er det Kajsa som har hovedrollen i stedet for moren, Amalie som var hovedpersonen tidligere, men hun er ennå en stødig karakter sammen med Kajsas far, Ola. Men nå som eldstedatteren deres har blitt voksen, er det hun som har tatt over hovedrollen. Hun er voksen og bor på sin egen gård, men likevel er hun ikke spesielt voksen av seg. Hun blir fort sjalu. Roter seg fort opp i problemer, og klarer ikke å sortere følelsene sine på en fornuftig måte. Og det gjør til at hun gjør mange ting som hun angrer på senere, som å involvere seg med noen hun ikke har følelser for. Det er snakk om bare en av de få tingene hun roter seg bort i. Hun vet også at det ikke er lurt å ferdes i skogen som hun elsker, fordi det ryktes om en bjørn som lusker i skogen litt for nære gårdene, men klarer Kajsa å holde seg unna skogen som hun er så glad i av den grunn?

Fossefall er som sagt en serie jeg har lest siden begynnelsen og som jeg har lest i de siste fire årene, og når man leser en slik lang serie, er det ikke mye som overrasker lenger. I hvert fall ikke for denne leseren. Det er ikke de store spenningskurvene som de tidligere bøkene i serien hadde, men likevel er det en koselig serie å lese, selv om man ikke forventer så mye lenger nå som det synger på det siste verset - i alle fall nesten. Og det er fremdeles hyggelig å følge med alle karakterene man har blitt så godt kjent med og fått et innblikk til de nye som etter hvert har dukket opp.

Som sagt, nå som jeg har fulgt denne bokserien så lenge er det ikke så mye som overrasker og man vet hvordan denne oppskriften virker. Og cliffhangerne på slutten er ikke så intense lenger som før. Man får ikke følelsen av å hive seg over neste bok riktig med en gang. Og av en eller annen grunn klarer jeg ikke å like Kajsa spesielt godt. Vet ikke hvorfor. Jeg prøver, men klarer det ikke helt. Jeg savner at moren hennes, Amalie er hovedpersonen, selv om hun fremdeles er en sterk og fremtreden karakter i serien og at Kajsa er lik moren sin da hun var ung, men likevel. Det blir på en måte ikke det samme ... og jeg vet at lange serier trenger utvikling underveis og da må forandringer til for å få fremgang i lange serier generelt. Så det er forståelig. Likevel så savner jeg de gode gamle Fossefall - bøkene. Og selv om det er eldstedatteren, Kajsa som har tatt over hovedrollen, så blir jeg litt lei av sytingen og stakkars meg, det er synd på meg holdningen hennes. Jeg klarer ikke helt å få sympati på hennes vegne. Sorry ...

Likevel så liker jeg Fossefall - serien fordi mange av de gamle karakterene jeg er vant til og som jeg liker best fremdeles er med, og jeg er spent på hvordan helle Fossefall - serien kommer til å ende, så selvfølgelig skal jeg lese de siste bøkene også selv om jeg fremdeles mener at de tidligere bøkene i serien er bedre. Jeg mener ikke alle de tidligere Fossefall - bøkene, men de 35 - 40 første bøkene var det litt fart og spenning i, men i det siste har den biten dabbet litt av selv om det er enkelte småpartier her og der som er litt spennende, men ikke i nærheten av det som var før. Jeg mener ikke å være kravstor nå, men anmeldelse er en anmeldelse og jeg er bare ærlig.

Finnskogens hjerte skapte ikke den store spenningen, men likevel er Fossefall koselig å lese, og jeg skal selvfølgelig lese resten av bøkene selv om ikke Fossefall byr på den samme avhengigheten som den gjorde før i tiden. Man føler ikke trangen til å lese neste bok med en gang (savner den følelsen litt), men jeg må få med meg resten av Fossefall likevel.