Dagbladet harsellerte da vi averterte etter svømmedyktig
husholderske.
Vi kunne jo ikke ha noen her som ikke kunne svømme,
hun kunne komme for langt ut på kanten av bassenget og
falle uti.
Derfor averterte vi etter en som kunne svømme.
Vi fikk en mengde svar, mange av damene som meldte seg
innrømmet at de ikke kunne svømme, men skrev at de var
villige til å gå på svømmekurs.
Men hun vi ansatte, kunne svømme.

Ønskedrømmen for boligbyggingen, den er at entreprenøren fikk anledning
til å forvalte et meget stort tomtareal, og at han fikk mulighet for en
langsiktig utbygging, si over 10 år. Da burde han starte med å bygge
boliger for byggearbeiderne, slik at disse først kunne flytte inn under
fullt menneskeverdige forhold.

I dag er byggearbeiderne en samfunnets pariakaste som bor i brakker og
bare får anledning til å se sin familie hver eller annenhver helg.
Fikk man først skapt fullverdige boliger og helårlig arbeid for bygge-
arbeiderne, da ville man også kunne få den tilgang på fagarbeidskraft
til byggebransjen, som ga oss mulighet for å løse boligspørsmålet.

Om byggearbeiderne så måtte flytte til nye utbyggingsområder etter ti
år, ville ikke dette være diskriminerende, et menneske bør skifte bolig
og bosted to-tre ganger i livet -- i takt med endrede boligbehov og
skifte av arbeidsplass. Dermed eliminerer man også noe av transport-
problemet i samfunnet. (..)

Kanskje synes man at det er underlig at jeg som industrimann ser det
som en oppgave å eksponere hvordan inflasjonen går ut over pensjonistene.
For vi i industrien tjener jo på inflasjonen. Men jeg synes kort sagt
at det er urettferdig og galt at det skal være slik.
For 16 år siden lånte vår bedrift 2 millioner kroner i et pensjonsfond
til å bygge vår fabrikk. Det lånet har vi fremdeles løpende, det har i
praksis skjenket oss gratis en million kroner - av pensjonistenes penger.

(..) Den danske ordningen for husfinansiering burde studeres inngående,
den skjærer igjennom den situasjon som inflasjonen skaper. Der vil man
oppnå at eieren av huset skal få halvparten av inflasjonsfortjenesten,
mens den andre halvparten brukes av staten til ny husbygging.
Ordningen innebærer også at leien i gamle gårder blir den samme som i
nye - bare med et slitasjefradrag. Dermed oppnår man også større
utnyttelse av den eldre boligmasse. (..)

La oss anta at folk har penger, men vi står overfor kanaliserings-
spørsmål, og spareviljen er dårlig på grunn av inflasjonen.
Er det forresten ikke urettferdig at bare ærlig arbeid er progresjons-
beskattet, mens inflasjonsgevinst er skattefri?
Spareviljen må oppmuntres, la oss si korrtidssparing over fem år ..
Vi har en slik ordning her i firmaet, hvor de ansatte kan sette inn
av sin lønn til god rente. Derved er det opparbeidet en sparekonto på
ca 2 mill. kroner, hvorav det igjen kan lånes ut til de ansatte.
De som er flinkest til å spare får også størst lån av kontoen ..

I dag er det som regel slik at folk ikke har eget kontantbeløp ved
husbygging eller leilighetskjøp. Dette må endres ved korttidssparing
bundet til sikkerhet for å kunne få eget hus eller leilighet.

Hvis bankene og entreprenørene samarbeidet - som f.eks. i Sverige,
ville ungdommen bli mer fristet til å spare til hus.
Og det er ungdommen vi må bygge på, fordi de har overskuddet, krefter
til å arbeide. Vi eldre må legge forholdene til rette, ellers
anvender de unge bare sitt overskudd i en negativ retning.

La meg si det slik: Levestandard er et biprodukt av lykken, og ikke
omvendt. Lykken er gleden ved å hevde sin ferd, ved å få til noe
som man tror på. (...)

Jeg stilte engang tidligere sjef i Norges Bank, Gunnar Jahn, følgende
spørsmål: Jeg har funnet ut at det bare er staten som kan lage
inflasjon, er det riktig?
Etter å ha tenkt seg om lenge, svarte han: "På lang sikt er det bare
staten som kan lage inflasjon."

Jeg nevner dette, fordi jeg ikke kan akseptere den kyniske innstilling
at inflasjon er noe uavvendelig som man aksepterer som noe som skal
fortsette.

..jeg så på overgangen fra aktiv bedriftsleder til pensjonist
som et endeløst svelg som skulle passeres.

Ikke så lite engstelig var jeg foran dette svelget. . . . .

/

jeg går helt opp i det som interesserer meg, derfor bruker jeg
si at jeg er gift med fabrikken. . . .

Det er jo egentlig en misforståelse å hevde at det bare er de
med svært rike evner som når langt her i verden.

Det går an å nå langt med middelmådige evner hvis man er så
heldig at gløden er så sterk,
at man ofrer all sin tid på sin store interesse.