It was too much and not enough and everything.

"It's not always enough to go looking for the place we belong," Jamie said, his eyes on the house ahead. "Sometimes we need to make that place."

"I don't pretend to know much about people", she offered, fixing her eyes on the road ahead, "but one thing I've noticed over the years is that some people are nice and some people are kind. Lillian sounds like she's more nice than she is kind. Does that make sense? Niceness is having good manners, and stopping to give someone directions, and smiling at the overworked cashier at the supermarket. These are all good things, but they have nothing to do with what's underneath. Niceness is all about what we do when other people are looking. Kindness, on the other hand, runs deep. Kindness is what happens when no one's looking."

“Men ser du Anne, et knust hjerte er slett ikke så galt i virkeligheten, som i romanene. Det ligner tannverk, enda du nok synes det er uromantisk å sammenligne det med det. Det verker og verker, og noen ganger, ligger de nok våken og har det vondt om natten også, men mellom anfallene kan man ha det riktig bra, og nyte livet. Du ser skuffet ut? Synes du ikke jeg er så interessant som jeg var for en stund siden? Da du trodde jeg var grenseløst fortvilet bestandig, og bare skjulte det under et tappert ytre? Men skjønner du da ikke Anne, at det virkelige livet, det vil slett ikke la deg få lov til å være ulykkelig bestandig. Det er så mye morsomt og godt ved siden av”

“Det var sannheten, og jeg holder på, at jeg skal si sannheten til alle”.
“Men de sier aldri hele sannheten, bare den ubehagelige delen. De har fortalt meg et utall av ganger at jeg har rødt hår, men de har aldri sagt til meg at jeg har pen nese”.
“Det vet de godt likevel!”, klukklo Harrison.
“Jeg vet at jeg har rødt hår også, enda det er mye mørkere enn det var, så de behøver ikke å fortelle meg det om igjen”.
“Jaja, jeg skal prøve å la være, siden du er så ømtålig. De får unnskylde meg Anne, jeg har vendt meg til å snakke fra leveren, og folk får finne seg i det”.
“Men de kan ikke finne seg i det. Og jeg synes ikke det er noe unnskyldning at det er en vane. Tenk om noen stakk folk med knappenåler og sa “unnskyld, men det er bare noe jeg har vendt meg til”. De ville da tro at han var gal. Og fru Linde stikker kanskje nesen opp i mye, men de sa ikke til henne, at hun er godhjertet og hjelper de fattige”.

Noen ganger må man gi opp,
for å komme videre.
Noen ganger må man dø litt,
for virkelig å kunne leve.
Ja for å bli trygg, må du
kanskje være litt redd først?
Og det du aller helst vil ha,
er det du aldri kan få.
Sånn er det bare.

Tips meg! ... dersom du har lest tekst/hørt noe "som ligner" ...

We couldn't imagine the emptiness of a creature who put a razor to her wrists and opened her veins, the emptiness and the calm

... og gikk tilbake til kassaapparatene hvor fremmede piker kroppsvisiterte meg og tuklet uhemmet med min kurvs hemmeligheter.