..en søken som har tatt mengder med tid og mye energi:
..søkt, lett etter noen eller noe som skulle gi mening,
fortelle hvorfor jeg befinner meg her.

Midt i denne søkende perioden ble jeg spurt om å være
programleder i tv for programmet "Inn i det ukjente".

Jeg takket ja, mente jeg hadde mye erfaring på området,
.. prøvd alt av tilbud på markedet, fremdeles på leting
etter svar. Leste det meste om veien tilbake til oss
sjøl, til kjernen.

Intervjuet en rekke mennesker som alle mente at de var
inne på svaret, men dette krevde tid, tålmodighet og
utholdenhet. Vakre, søkende sjeler på leting, som jeg.

Men ingen virket som de virkelig var kommet frem til svaret.

Jeg forsøkte uansett .. alle de "alternativer" markedet
kunne tilby. Og alt kostet flesk! . . .

..å roe sinnet, det var jo ganske turbulent! og finne den
store freden. Mantraer, ordregler for å lære disiplin og
tålmodighet... jeg testet fargebad for å komme i de rette
sinnsstemninger -- ikke noe galt med blått badevann.
Men stemningen rant ut sammen med badevannet.
_ _

Når alle metoder var utprøvd - og regningene betalt --
var jeg tilbake ved utgangspunktet, litt blakkere, og
like rådvill. Min ånd og innerste vesen var uberørt.
Hvor var dette jeg savnet, hvor var veien?

Blant alle alternativene manglet Jesus -- akkurat som i
de store bokhandlenes "alternative" avdelinger.

Det var bare én healer som nevnte Jesus. Han fortalte meg
en gang at for å få virkelig fres på healingen, måtte han
legge hendene på pasienten og si "I Jesu navn".

(Og det var ikke så rart, for nettopp det lovte Jesus bl.a.
i Markus-evangeliet kapittel 16.)
_

Så en dag i en av pausene setter jeg meg i kantina i tv-huset
i Nydalen, og der er hun, svaret mitt . . .

Hu (je) svarar: Åssen kæin du som er jøde be meg -
ei samaritansk kvinne, Om å få drekke?

Jesus svara: Kjente du Guds gave, og visste du hvem
det er som sier til deg: Gi meg å drikke!
så hadde du bedt Ham, og Han ville gitt deg levende vann.

Da sier je: Men Herre da! Du har itte no å dra opp vatn
mæ! Og brønnen er djup.
Å har du da det 'levende vatn' fra?
Du er nå vel itte større du, enn vår far, Jakob
som gav oss brønnen - og sjøl drakk ta'n?
Og likeså sønnen hass og buskapen hass?

Jesus svara: Den som drikker av dette vannet, blir tørst
igjen, men den som drikker av det vann jeg vil gi han,
skal aldri i evighet tørste.
For det vann jeg vil gi han, blir i han en kilde
med vann som veller frem til evig liv.

Je svarar: Å Herre, gi meg detti vatnet da!
så je kæin sleppe å tysste mer, å gå helt hit ut
for å dra opp vatn.

Han sier: Gå og rop på din mann, og kom så hit.

"Je har ingen mænn!" ..

"Ja, je veit at Messias kjem. Hæin som kalles Kristus.
Og når hæin kjem, da ska'n forkynne oss æillt."

Jesus sier: Det er Jeg. Jeg som taler med deg!

Da lot jeg vatnkrukka mi stå, je gikk inn tel byen
og sa åt folket der:
Kom og sjå en mænn som har sagt meg æillt
je har gjort. Hæin skulle vel itte vara Messias?

Da drog dom ut ifrå by'n og kom for å sjå'n.
Det var mange ta samaritanera ifrå denni by'n
som trudde på Jesus på grunn ta mine ord, da je vitne:
Hæin har sagt meg æillt je har gjort.

..og mange flere kom tel tru da dom fekk høre
hass egne ord.

Og dom sa: Nå trur vi. Men itte lenger på grunn ta
det du sa! For nå har vi sjøl hørt, og vi veit
at Hæin i sannhet er verdens frelser!

Men etter dom to daga så drog'n derfra, tel Galilea.

( 'Kvinnen ved brønnen' )

Og så var det gratis!

Møtet med kvinnen som hadde snakket med meg om Jesus,
lå og ulmet i hjertet mitt. Var det ikke på tide
å gjøre noe med det?
Jeg var nok redd for å ta spranget fullt ut, for
hva ville det innebære av forandringer?

Jeg hadde jo hele tiden bedt til Gud nå og da -
men å overlate alt til Jesus det var et større skritt.

Det lille frøet som var sådd i barndommen, var i ferd
med å vokse til et stort tre som trengte mer plass.

Noen mener og tror at kristne er noen skikkelig
tørrpinner som lever et kjedelig og trist liv.
Var det slik? - Ville jeg bli slik?

Hvor skulle jeg henvende meg ?

Jeg kjente jo nesten ingen som var kristne.

Men jeg ble med en venninne på et møte i Oslo, og
det skulle bli starten på et nytt liv.

Jeg ble forundret over hvor feil jeg hadde tenkt.
Her møtte jeg unge, moderne, oppegående mennesker
som var fulle av begeistring og glede.

Det første som rørte ved hjertet mitt var lovsangen.
Jeg hadde aldri opplevd den på denne måten før.

Sangene på møtene som liten, hadde ikke truffet meg
så direkte som nå. Her løftet de hendene sine og
lovpriste Jesus. De hyllet Ham for nåden og gleden
de hadde fått del i. De takket for hans grenseløse
og tålmodige kjærlighet.

Jeg var rørt til tårer, men torde ikke å hengi meg
på samme måte -- jeg var litt redd for dette sterke
og gledesfulle som fylte disse menneskene.
De var så uredde og levende.
Her var det ikke fordommer og forbud som gjaldt.

Men jeg fortsatte å gå dit, jeg ble jo så usigelig
fredfull og glad av det.

Og så var det GRATIS !
Jeg svevde ut igjen og hadde ikke betalt fem øre.

En søndag hadde de besøk av to pastorer fra
utlandet, som var kjente for å komme med sterke
ord og utfordringer til forsamlingen.
Dit måtte jeg.

Lovsangen startet, vakker som vanlig, og stedet var
fylt av et sterkt gudsnærvær.
Så begynte den ene pastoren å preke. Han mente at
Jesus ventet på noen som satt i salen, en kvinne
som Gud hadde planer for, men som ikke våget å gi
seg hen. Han ba henne om å komme frem.
Det brant i hjertet mitt og tårene sprutet, for
jeg visste at det gjaldt meg.

Denne kvinnen, sa han, har Gud gitt nådegaver for
at hun skal synge og tale om Guds Ord for folk
over hele landet.
PLutselig så han meg rett i øynene, og det var
ingen vei tilbake. Jeg gikk frem, ble velsignet
og fikk lov å ta imot Den Hellige Ånd der og da.

Det var som å bli slått av lynet. En så sterk
kraft hadde jeg aldri vært i nærheten av.

Etter dette ble alt nytt for meg.
Nå var det endelig en grunn til at jeg var her
nede; Gud sjøl ville bruke lille meg.

Jeg var som et nyfødt barn full av iver, glede
og nysgjerrighet over hva som nå skulle komme.
Jeg gikk liksom "gravid" med noe nytt som jeg ikke
visste hva var, men regnet med at Jesus ville
åpenbare det for meg.
Gjett om Han gjorde!

"Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny
skapning,
det gamle er forbi, se: Alt er blitt nytt!"

( 2 Korintierbrev 3:17 )

Øyne som roper om hjelp.   Hvis du ser godt etter, kan du
oppdage ropet i manges øyne.
Etter en hjelpende hånd, et vennlig ord, eller bare
et lite smil.
Men vi er så travelt opptatt
med å beskytte oss,
at vi er blitt blinde.

Vi er blitt redde for å gi, redde for å involvere oss,
redde for avvisning

og aller mest er vi kanskje redde for å være annerledes.

Jeg satt på et legekontor i går og ventet på min tur.
Vi var 7..8 sjeler som alle satt og grudde oss litt,
unge og gamle.
Ingen snakket sammen. Alle satt og så i et blad

eller stirret tomt ut

i rommet

Ved siden av meg satt en gammel dame, alene med håndveska
på fanget
og en kjepp i hånda.
Hun virket så ensom.

Jeg hadde lyst til å snakke til henne, men var hemmet
av den trykkende og litt kalde stemningen
som var der.

Så tok heldigvis motet overhånd, vi begynte å snakke
sammen, først om foten hennes,
så litt om legen, litt om sola som skinte
og sommeren som sto for døren.
Hun lyste opp og strålte, det var så lite som skulle til,
bare at det var noen der som så henne.
Smilet hennes og det varme øyekastet da hun gikk inn
til legen
varmet meg langt inn i sjela.
Tenk så lite som skulle til for at det ble et minnerikt
besøk hos legen, for oss begge --
vi må bare tørre å 'bry oss'.

Det er så mange ensomme mennesker der ute,
som søker etter et smil eller vennlig ord -
la det bli du som prøver neste gang, så lite skal til
for å lyse opp litt, gi litt.

"Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten."
1 Korintierbrev 13

[ referentens kommentar: Hvis du seriøst overveier å klikke
Stjerne her, så peil etter om du kanskje har sivilmot til
å fortelle / ytre om erfaringer / tanker innunder emnet --
mens Inger Lise har din oppmerksomhet og tenkeevne en liten
sped mikrostund.
Når prøvde du forslaget hennes sist? Funka det ?
Skulle det rett og slett la seg planlegge praktisk, en helt
ørliten og genuint folkelig folkeaksjon, til konkret hjelp
for noen medmennesker - tror vi på slikt, i våre ultra
rasjonellkaotiske og sosialeremittiske dager?

Alle satt og så i et blad på tomgang..

Står det i Lov om sosiale kommunable og kapitale tjenester,
at Enhver må bære sin gremmelse / dysterhet alene?
- eller bare i Jantes lov?
og hva leses i Korintiernes hjerter.
]

Vi dro til de svenske folkeparkene i en stor buss
med meg bak rattet.
Sertifikatet hadde jeg fått fire dager før.

Jeg fikk nye venner der borte, og mens andre lekte
at de var Agnetha Fältskog foran speilet,
lekte jeg med henne.

Edith Piaf vokste opp på et bordell hos bestemoren sin, dermed
var dette den livets skole hun hadde med seg når berømmelsen kom.
All kjærlighet hun hadde savnet som barn, prøvde hun senere å finne
hos alle mennene hun møtte, men ble skuffet gang på gang, eller
gikk lei.. ville finne den eneste ene, den store kjærligheten som
skulle vare livet ut. Hun trodde faktisk på den, og ga aldri opp
håpet. Rett før hun døde, ble hun gift med en 20 år yngre gresk
frisør.
Jeg tror jeg fant noe av kjernen til Piaf; jeg følte henne
liksom sterkt til stede under forestillingene ...
jeg ønsket å gi noe av meg sjøl, og velsignelsen å få gjøre det er
en gave fra Gud. Idag nå jeg sitter og skriver om henne, er hun
lett å finne tilbake til. .. hun var sterkt religiøs og tilbrakte
mange timer i kirken i bønn til Gud. Sjøl om livet førte henne
til mørke avkroker, holdt hun fast ved sin tro og sitt håp til
siste åndedrag. Hun ble gravlagt i Paris i oktober 1963 og ble
fulgt av 40 000 sørgende mennesker. .. hun åpnet øynene mine
for friheten vi har i vårt forhold til Gud, og det ansvar vi har
for oss sjøl og de rundt oss. Når vi lever av og i kjærlighet,
kan ingen fordømme oss. Jesus sa sjøl:
"Dere dømmer slik mennesker gjør, Jeg dømmer ingen."