Vi blir ikke syke av det vi selv gjennomskuer, det gjør oss opprørske, sinte, triste eller avmektige. Det som gjør oss syke, er det vi ikke gjennomskuer, den samfunnsmessige tvangen vi har tatt opp i oss gjennom mors øyne og som vi aldri kan bli kvitt gjennom lesning eller dannelse.

Den som tar sine egne følelser alvorlig, vil ikke være i stand til å spotte andres, likegyldig av hvilket slag de er. Man kommer seg ut av foraktens onde sirkel.

Hvis hele universet ikke har noen mening, ville vi aldri ha funnet ut at det ikke har noen mening: akkurat som vi aldri ville vite at det var mørkt dersom det ikke fantes noe lys i universet og derfor ikke noen skapninger med øyne. Mørk ville være et ord uten mening.