«Som gutt pleide min bror Lawrence alltid gjemme seg. Han gjemte seg bak dører, under verandaer, i den dype skyggen av trær; han la seg ned i dreneringsgrøfter og enger med høyt gress og falt i søvn; han dykket i Mississippi-elven og pustet gjennom et kort sivrør mens de andre guttene og jentene lekte sisten på bredden[?] Så, da han gikk på gymnaset, sluttet han å gjemme seg. Stemmen ble høyere, skrittene ble bestemte og han begynte å streife åpen om i verden.» Blue River

Uansett hvor lang avstand man legger mellom seg selv og stasjonen der man startet livet, er det uunngåelig at arrene man fikk før man var gammel nok og evnet å stikke forblir med en. Hvordan man takler det er forskjellig fra person til person, men selv en slik åpenhet for at det finnes et spekter av alternativer for hvordan man overvinner sine demoner kan minske underligheten ved hvordan øyelegen Edward Sellers, hovedpersonen i Ethan Canins «Blue River», takler det som rir ham: Han pleier nemlig å dra ut midt på natta, finne øde strekninger på motorveien og kjøre med lukkede øyne.

Så merkelig og livsfarlig enn denne aktiviteten er, hjelper den Edward med å få en forløsning for spenningen, stresset og maren som rir ham i bølger. Kona Elizabeth kan ikke unngå å merke hans fravær, men verken hun eller noen annen, inkludert leseren, skjønner hvorfor en mann i begynnelsen av trettiårene, med en vakker kone, et barn som går på en skole hvor de underviser i fag som gresk og latin, et digert og flott hus med svømmebasseng på baksiden av huset, setter sitt eget liv og andres liv i fare på denne måten. Boka gir ikke et svar som tilfredsstiller fullt ut, men vi får mer forståelse for karakteren når den seks år eldre storebroren Lawrence, kommer på uanmeldt besøk.

Lawrence bor i California, har ikke vært sett av lillebroren på fem år, sliter med en skade og har ikke et stabilt liv. Men at den ene broren har fått en lysere skjebne, i hvert fall økonomisk og i privatlivet, forklarer ikke spenningen mellom brødrene, og som er tydelig allerede fra starten av. Edward stoler rett og slett ikke på broren, særlig ikke med sønnen.

I et forsøk på å avdekke det komplekse forholdet mellom brødrene, tar boka oss frem og tilbake i tid mellom nåtidens Texas og fortiden, til Mississippi-elvens bredder der guttene vokste opp hos en enslig mor.

På fortidsplanet er faren en fabrikkarbeider som bare er sporadisk til stede. Det stopper når Lawrence kommer i skolealder. Da begår faren det store brekket; han stjeler fra arbeidsgiveren, forfører bestevenninnen til kona og reiser vestover. Tilbake sitter en enslig og fattig kvinne med tre barn; Lawrence, Darienne og Edward. Sistnevnte er bare måneder fra å bli født.

Ikke overraskende tok Lawrence farens sted og holdt både Edward og søsteren Dariennes hånd gjennom barndom-og-ungdomstidens vansker og utfordringer. Men selv en ansvarsbevisst og lojal ung gutt har sine grenser, og Lawrences bristepunkt kom i ungdomsårene når han og en mann som heter Henry Howland, utvikler en eskalerende konflikt hvor moren og datteren til Howland, Lottie, spiller en sentral rolle.

På nåtidsplanet forsøker Edward å ikke bare forsone seg med brorens ugjerning fra fortiden, han får også en uventet sjanse til å konfrontere en mann han ikke har trodd at han hadde spesielle følelser for; faren. Svikeren ligger døende på et sykehus i El Paso og trenger hjelp, og Lawrence vil at de skal hjelpe.

«Blue River» dirrer ikke akkurat med dramatisk nerve og spiller ikke på noen sentimentale strenger, slik en del bøker der karakterene skal forsone seg med rifter og uforløste vonde følelser fra fortiden gjør. Det den vinner på er derimot karaktertegningen, den gjennomførte og mesterlige stilen og det finstemte og bedagelige tempoet. Det er nesten sånn at man får følelsen av at man flyter på Mississippi-elvens berømte vann med lukkede øyne og den eneste lyden man hører er skvulpingen fra vannet, fuglenes musikk og latter fra barn som leker ved elvens bredder.

Anbefales varmt!