Ingen hylle
Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
En gang var Leotas hage et syn, det bugnet av blomster og håpet levde der. Nå er Leota 84 år gammel, og hagen er i forfall. Hun har forsøkt å forsone seg med sine voksne barn, men det har vært nyttesløst. Leota klager sin nød for Gud, og kanskje vil hun få oppleve at de dype sårene blir leget.
Omtale fra forlaget
En gang var Leotas hage et syn, det bugnet av blomster og håpet levde der. Nå er Leota 84 år gammel, og hagen er i forfall. Hun har forsøkt å forsone seg med sine voksne barn, men det har vært nyttesløst. Leota klager sin nød for Gud, og kanskje vil hun få oppleve at de dype sårene blir leget.
Forlag Lunde
Utgivelsesår 2002
Format Heftet
ISBN13 9788252035254
EAN 9788252035254
Genre Religiøs litteratur
Språk Bokmål
Sider 511
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"Jeg har hørt at erfaringen er den beste læremesteren."
Problemer som ikke ble løst, hadde en egen evne til å spre seg som ugress i hagen. Hvis de fikk leve fritt, ble problemene en livsstil som kvalte alle gode minner, lekser man hadde lært, målsettinger og klar innsikt. Til slutt drepte de selve kjærligheten.
Det var ikke bare hans feil at han var så stappfull av kunnskaper at han ikke hadde sunn fornuft.
Iblant lærte man atskillig mer i livets harde skole enn på landets beste universiteter.
Det var altfor mange ting i livet til at man skulle la det man ikke hadde kontroll over, ødelegge en.
Alle er opptatt av skatten og krever lettelser. De første som vil bli ofret er de som har minst muligheter til å forsvare seg. I øyeblikket er det de ufødte.
Jeg vil heller ikke være med på å gjøre det lettvint å kvitte seg med de eldre.
Den eneste mosjonen jeg får, er å skrive brev. Men så lenge fingrene kan gå og snakke, klarer jeg meg.
... den tiden da framtiden hadde strukket seg ut som morgengryet ved horisonten. Livet var fullt av muligheter. Det var et eventyr som foldet seg ut, noe nytt bak hver eneste sving på veien.
"Tror du ikke at folk på min alder kan lære noe?" "Kanskje. Men hvorfor vil du det?" "Det er den slags spørsmål man stiller for slike som har tenkt å klatre til topps på Mount Everest. Fordi utfordringen er der. Hva ellers?"
"Du kommer til å gå helt i spinn." "Vil du skyve meg over kanten til den fullstendige senilititet?" (...)
"Du har en fiks idé om at det ikke nytter å lære en gammel hund nye kunster.Tenk om hunden ønsker å lære?"
Han skjønte hvor hun ville. Han hadde hørt på alle argumentene for abort og vært enig med dem i alt. Inntil denne stunden hadde han vært det. Nå var han ikke sikker.
Det var barnet hans det gjaldt. Det hadde skjedd et eller annet med den innvendige balansen. All retorikken virket så hul. Alle bortforklaringene, alle unnskyldningene.
Han følte seg kvalm ved tanken på at hun skulle ta abort.