I følge Stephen King sitt etterord skrev han om historien fire ganger. Men var det verdt det? La oss finne ut av det.

Dette er da bok nummer ...7? i Mr. Mercedes-serien, som etterhvert har blitt serien om den noe introverte Holly Gibney. Eller, tidligere introvert, nå detektiv med færre og færre karaktertrekk.

Det går en seriemorder løs et sted, som dreper folk. Og ikke langt unna, går en annen type løs, som ikke bare er henfallen til vold, men også veldig mot abort. Et eller annet sted oppi dette er plutselig Holly Gibney.

Tidligere detektiv, nå livvakt Holly Gibney har en stor oppgave foran seg. For arbeidsgiver og abort- og kvinnesaksforkjemper synes ikke det er veldig viktig å høre etter på livvaktens råd. Hvertfall så lenge uforsiktigheten ikke går utover henne selv.

Her kunne Stephen King åpnet døra for noe jeg tror han bruker lite av, nemlig satire og slapstick. Men nei, historien humper humørløst videre til neste hms-brudd.

Humørløst tror jeg egentlig er et godt ord for denne historien. Da tanker jeg ikke på humor, men hele boka bærer preg av at Stephen King tydeligvis måtte skrive den om fire ganger. Han må jo ha blitt veldig lei.

Forrige bok var et lite høydepunkt i Hodges/Gibney-serien, men utover det er serien, godt representert også med denne boka, ganske langt unna King på sitt beste. For Never Flinch triller jeg én av to svovelpredikanter ut i skjærsilden.