«Livene våre innrammes av noen eksistensielle grunnvilkår som vi ikke kan endre på. Dersom vi klarer å forsone oss med disse, kan vi forhåpentligvis redusere risikoen for å leve liv der vi kaster bort tid og krefter på å forsøke å få bukt med de tingene som er ment å være der. Ting som uroen for morgendagen, sorgen over alt som har gått tapt, og den dårlige samvittigheten for det vi burde ha gjort annerledes.
Alt dette er naturlige bestanddeler av livene våre, også de livene som er gode. Å leve er så vanskelig at ingen med rimelighet kan forvente å leve helt uten en ubehagelig stor mengde engstelse, sorg og bekymring. Kjenner vi til de eksistensielle grunnvilkårene, blir det dessuten lettere å gjennomskue alle de forenklende og idylliserende forestillingene i samfunnet om hva som utgjør et godt liv, inkludert alle de snusfornuftige og bedrevitende påstandene om «lykken» som til stadighet kastes etter oss.
På mange måter vil denne boken derfor ikke være noe mer enn et forsøk på en utdypende problembeskrivelse av hvorfor det er så vanskelig å leve, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å leve godt. «

Sitatet over er fra boken Å leve med strev med undertittelen Det er ikke meningen at vi skal ha det bra hele tiden. Forfatteren Ole Magnus Vik er filosof og psykolog og praktiserer i eksistensiell terapi, og boken ble utgitt i 2025.

I år fikk jeg endelig sett filmen Manchester by the Sea (2016). Det var Per Petterson som skrev om filmen i en av sine bøker. Filmen gjorde stort inntrykk på meg, og jeg har sett den to ganger. En av scenene som fikk meg til å tenke at det finnes opplevelser i livet man ikke kommer over, og som er årsaken til at valgte å lese boken til Ole Magnus Vik, er der hovedpersonen Lee Chandler (Casey Affleck) svarer nevøen i filmen Patrick Chandler (Lucas Hedges) om årsaken til et valg han tar: «I can't beat it. I can't beat it. Sorry.»

Jeg har ikke opplevd det Per Petterson har opplevd eller det Lee Chandler i filmen Manchester by the Sea har opplevd. Men som de fleste andre har det vært perioder i livet som har vært vanskelige og som har satt sine negative spor. Som gjør at jeg tidvis opplever livet som strevsomt. Hvordan kan jeg, et privilegert menneske i «lykkelandet» Norge oppleve livet som strevsomt, er noe jeg ofte bebreider meg for uten at det er til noen hjelp.

Det var i Aftenposten i mars at jeg leste om boken:

«– Mange sitter igjen med en følelse av å være helt håpløse. Psykolog advarer mot enkle lykkeråd.

Det finnes ingen enkel oppskrift, mener psykolog og filosof Ole Magnus Vik.»

Boken til Ole Magnus Vik er oppdelt i 18 kapitler. I kapittel 2 Det er ikke meningen at vi skal ha det bra (hele tiden) skriver han:

«Livsforventningen til mange av oss er altså å ha en stabil indre positiv grunnstemning som tidvis avbrytes av forbigående, forutsigbare og forståelige negative fornemmelser. Men det er neimen ikke sikkert at dette er en spesielt god forståelse av konseptet lykke, snarere tvert imot. Faktisk tror jeg denne forståelsen sannsynligvis bidrar til mer livsstrev enn nødvendig. Og det har jo virkelig ingen hensikt. Å leve er tross alt ganske vanskelig i utgangspunktet. Livet er som et dataspill som er mer enn krevende nok på normal vanskelighetsgrad. Så det er virkelig ingen grunn til å skru vanskelighetsgraden opp.»

Det er ingen pessimistisk bok, men en bok som bekrefter at det finnes ingen mirakelkur når livet kjennes kjipt. En må bare stå i det.