Jeg kjenner nå at hjernen min begynner å oppføre seg som en to år gammel mobiltelefon med dårlig batteri: "Det oppnnås ikke kontakt med mobilabonnenten. ...i et område uten dekning."

En venninne har av alle ting lært seg sibirsk strupesang. På nedturen etter en søndagstur til en liten topp, slår hun plutselig til med et underholdningsinnslag i et lite skogholt. Det høres som en elgokse med baryton midt i brunsttida. Jeg ser meg nervøst omkring. Det er de siste dagene av elgjakta. Jeg venter bare på skuddet fra en nærsynt gamling med gevær, som stresser med å få fylt kvota og fryseren på tampen av jakta. Elgjaktlag er ikke å spøke med. Et av lagene på hjemplassen min går under kallenavnet Taliban i resten av bygda. Gamlinger som verken ser eller hører utstyres som rene drapsmaskiner og sendes med fullt overlegg ut i skogen, på Den Store Jakten.

Ann Sissel tok seg helt ut på en personlig trenertime på treningsstudioet. Hun overbelastet armene, fikk senebetennelse og ble sykemeldt. Hun klarte ikke å løfte kameraet engang.
Å ha personlig trener kan være livsfarlig. Her står det altså en pen ung mann og ser deg dypt inn i øynene, og sier "ta i", "kom igjen", "det går kjempebra", "fantastisk", "du er så flink". Er det rart det resulterer i både muskelbrist og betente sener?

Nyttårsaften er jeg sjåfør for Morten og meg. Alkohol betyr en tapt treningsdag. Ann Sissel har det på samme måte. Hun har drøftet det med andre som trener mye. De har hatt det slik i flere år! Grøss. Vi er ikke mye morsomme, nei.
To haikere står på veien i halvfire-tida når vi kjører hjem. Det er to jenter i 20-årsalderen som ser ut som om de har hatt det helt topp.
-Dere har hatt det artig, jeg har bil, knurrer jeg da jeg kjører forbi til podens store begeistring.
Men uten tvil holder jeg på å komme i form.
-Jeg ser det spesielt på ryggen, sa ei på jobb rett før jul. Hvordan i all verden var ryggen min før? tenker jeg.

Jeg hørte ytterdøra gå opp. Ringo! Ut på brøling. Null Ringo. I bilen, og i femti på førstegiret ut gata på to hjul ser jeg synderen med ryggen til. Bråstopp. Ut. En hevnens engel løfter den intetanende engelsksetteren fra bakken. Ned i bakken igjen. Jeg biter ham i halsen, slik enhver hundemor ville tukte avkommet, og som jeg har hørt skal være god medisin mot ulydige bikkjer. Tre anleggsarbeidere som står rett i nærheten kommer vrimlende. -Har du kjørt på ham, sier en av dem forsiktig. -Holder du på med munn-mot-munn-metoden, spør han.
-Nei, æ bit han, freser jeg med kjeften full av hår.

Lørdagsmorgenen er jeg på hjemplassen min, og har fortvilt lett etter vinterpluggene. Leteaksjonen gir ikke resultater. Jeg finner derimot frem ei sag og ber om tilgivelse fra Statens Vegvesen. Klokka 08:30 står jeg og sager ned veistikker i plast mens jeg kaster nervøse blikk rundt meg i tilfelle forbipasserende bilister. Plaststikkene delt i to er perfekte vinterplugger. Etter dette raidet er jeg klar når Ann Sissel kommer i ti-tida.