Åh. Notes From The Internet Apocalypse, du startet så bra, men så ble det bare tull mot slutten.

Tenk deg hvor mye du faktisk bruker internet. Selv når vi ser forbi de sosiale mediene du er hekta på, selv når vi ser forbi Netflix og Spotify, nettbutikker og Wikipedia. Tenk så mye du sannsynligvis bruker nettet på jobb – og at du sannsynligvis bruker det til å betale regninger og gjøre andre viktige ting. Det er akkurat det som plutselig skjer en dag i denne fortellingen om Wayne Gladstone (ja, forfatteren har funnet opp en historie om seg selv). Plutselig må folk tilpasse seg en helt ny verden uten lynraske nyheter, uten mulighet til å google hvem det var som gjorde gullørnen til et så viktig symbol for den romerske legionen (gjorde du det nå?) – og plutselig må du se på TV til en viss tid for å få med deg tv-serien din. Og hvor skal du få pornoen din fra? BLADER?

For å sette det på spissen, slik denne boka gjør det hele veien: Du kan ikke lenger hvile på din digitale identitet, der du tar selfies fra den beste vinkelen (litt ovenifra fra siden?) for å se enda litt slankere ut (eller få litt mer kløft), der du kan trykke backspace før enter når du oppdager at du er i ferd med å si noe dumt. Du er kanskje til og med rimelig dreven på å si det du trenger på maks 140 tegn? Blir det egentlig det samme å lage duckface når det ikke gjøres i gulaktig lys på badet? OG HVORDAN SKAL JEG FINNE NOE SOM HELST UTEN GPS PÅ SMARTTELEFONEN?

Uansett, Wayne Gladstone får internettvennen/bloggeren Tobey på døra, og sammen skal de finne internett.

I was slow to respond, and not just because Tobey was now eating from
my jar of peanut butter, assisted only by his finger, but because
nothing about this made sense. Online, Tobey was a name. A green dot.
A series of sarcastic, meta-humorous messages that broke the monotony
of my day. But in my kitchen, he was a twenty-nine-year-old man-child
who blinked a little too often and moved with more energy than was
required to accomplish any task.

Forfatteren klarer på en ganske så presis måte å karikatere internettbrukere. Folk som ikke klarer overgangen til et liv uten internett, kalles zombier, og de deles inn i grupper basert på hva de savner mest. Twitter-brukerne, for eksempel?

Harder to ignore, however, are the Twatters. Clever, huh? That’s what
we’re calling Twitter addicts now. Losing the Internet has forced them
to interact verbally instead of microblogging their lives, but a lot
of them still talk in Tweets: «Ugh! I’m standing in line at the post
office.» «I’m not eating the crusts on my sandwich because apparently
I’m five.» «Oh, my god, the barista didn’t leave room for milk, like
some sort of ax murderer.»

Og de stakkars kattene i møte med Youtube-brukerne…

Men det er naturligvis ikke bare Gladstone, Tobey og etterhvert også den australske cam girl/punkerjenta Oz som leter etter internett. Myndigheten gjør også det. Er det terrorister? Islamister, kanskje? Har de tatt internett? Eller er det noen helt andre? NET Recovery Act innføres, og folk må nå tolerere ganske pågående soldater som har utvidet mandat til å finne internett. Ut fra utdraget over så skjønner du muligens allerede at her harseleres det med en masse forskjellige grupper, til en viss grad inkludert kvinner. Men jeg lot meg ikke plage av det (det kommer liksom litt med sjangeren?) – andre vil muligens det (men hvis det plager deg vet jeg ikke helt hvorfor du skal lese satire).

Premisset er solid – en satire om hvor viktig internett faktisk er for oss. Jeg måtte flire ved flere anledninger, og selv om alle karakteristikker her settes på spissen, så har Gladstone klart å fange kjernen ved svært mange hjørner av internett. Men han har et stort problem som løses med et nytt problem: Det rent tekniske. Hvordan er dette praktisk mulig? Det beskrives ikke. Og det er greit i begynnelsen, for dette fortelles i førsteperson. Men jeg forventet en viss forklaring. Hvordan kan internett forsvinne sånn når det ikke sies noe om øvrige signaler (telefon? Kunne man fortsatt ringe)? Jeg var ikke tilfredsstilt, men jeg regnet med at forfatteren kom til å ha en i alle fall halvveis tilfredsstillende løsning til slutt. Dette er tross alt mer satire og samfunnskommentar enn science fiction og apokalypse. Det er det menneskelige som skal settes på spissen her, ikke det tekniske.

Han «løste problemet» til slutt, og jeg ble maks skuffet. Jeg skal ikke spoile hva som skjer for de av dere som kunne tenke dere å lese den, men som jeg sa: problemet ble løst med et annet problem. Jeg er ikke tilfredsstilt. Jeg ville heller hatt en dårlig teknisk løsning enn det forfatteren gjør her. For å si det sånn: det føles litt som en slutt man kunne finne på å skrive på ungdomsskolen. Jeg er ikke en gang helt sikker på om forfatteren visste hva han skulle gjøre til slutt da han begynte. Altså, at han ikke hadde den ringeste anelse, og bare måtte gjøre noe for å avslutte. Nei, dette var kjipt. Sukk…

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.