En gang hjalp jeg deg med dine første skritt - og nå skal du hjelpe meg med mine siste.

Men det var slett ikke alltid de snakket sammen. Det kunne gå flere timer uten at de sa et eneste ord, men det var nettopp så godt at de kunne tie sammen.

Sammen gikk de inn til Gud i bønn. De fikk takke Gud for tornene på veien, men først og fremst takket de for rosene blant dem.

Tenk så på de utallige blomstene som vokser her. Fargene er så vakre og reine at ingen kunstner kan få det til slik. Plukk en bukett og se hvor like de er, og likevel er de ikke helt like noen av dem. Det er Gud som har dannet dem. Det vil han gjøre på nytt hvert år. Kan vi ikke se hvor stor Gud er?

Denne gangen var det et høyt, fint grasstrå som fanget oppmerksomheten. Hvor vakkert det var! Han strøk varsomt oppover det med fingrene. Det var annerledes enn alle de andre - og så var det akkurat som dem likevel.

Han begynte å synge. Det var pent vær, og ville blomster nikket til ham fra veikanten. Den krydrede høylukta hang i lufta overalt og gjorde ham godt. Han sang den ene salmen etter den andre av full hals.

Dertil kom at han hadde en som fulgte ham i tankene. De møttes og i bønnen. Bønnen gjør milene små.

"(...) Hva bryr jeg meg om stuene er små? De er jo være, - det er vår heim. Det er bedre enn kongens slott." "Det kan bli smått med økonomien og," fortsatte han. "Prestelønnen er ikke stor. Det kan bli fattigdom."

Hun la hånden på munnen hans. "Hold opp med det dumme pratet. Det vil alltid være rikdom for meg der du er." "Ja, og der hvor Jesus er," la han til.

Når smerten drev ham inn til Gud, kom han styrket ut igjen og hadde enda rikere ting å skrive om.