Skumringen falt på. Solen var nettop sunket bak skogen, men vesthimmelen var som flammende gull, og på den andre siden kom fullmånen op over fjellene langt borte.

"De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høilys dag."

Han ønsket så inderlig at de to unge skulde vandre den veien hånd i hånd. Det var den eneste veien hvor det finnes virkelig lykke.

Det kunde gjerne ha vært regnvær istedenfor solskinn, de vilde ikke ha merket stort til det allikevel, for de var så glade i hverandre.

Det blev tåke og frost, og ranker og gitterverk glitret som sølv når solen skinte på de fine isnålene.

Hun hadde lært sig til å ta hver dag av sin Fars hånd, og han fylte hver dag for henne med sin nådes rikdom.

Den som har gjort et feilgrep, må bære følgene som en mann. Da kan Gud vende selv feilgrepene våre til velsignelser.

ingen sti er for bratt for to,
for to som går hånd i hånd.

Da blev det en stille høitidsstund der inne ved Guds alter (...) Solgløden falt over de unge bøide hodene, og to unge hjerter sluttet forbund med sin Frelser for tid og evighet.

Alt i denne verden er snart forbi. Alt er forgjengelig, alt forgår under hendene dine. Men Gud forblir og du selv med, enten du nu er god eller ond.

De gjerninger du gjør nu, er evighetssæd. Hver særskilt handling på hver enkelt dag, god eller ond, er et korn av denne sæd. Hver dag gjør dig mer eller mindre lik Gud, mer eller mindre mottagelig for hans kjærlighet, skikket til større eller mindre herlighet, og den fører dig nærmere eller lengere bort fra Gud.

Forsøk å tenke denne tanken helt ut: Jeg selv, mitt innerste vesen skal alltid forbli, hele evigheten igjennem, i en tid uten grense. Jeg kan aldri, aldri komme bort fra mig selv. Jeg skal alltid være mig selv, alltid være slik som jeg er blitt her i livet på jorden.

Hvor forferdelig alvorlig livet blir ved den tanken! Dette livet er stedet hvor karakteren dannes for livet hinsides. Et menneske kan ikke ta med sig noget av utvortese ting til den andre verden. Bare sig selv kan det ta med, sitt indre menneske. Ikke noget av det mennesket har. bare hvad det er. Alvorlige tanke!

Derfor må det være vår lengsel og bønn at Gud må danne oss slik at vi passer i hans rene, hellige, himmelske verden, så at vi kan stå for hans ansikt med fryd.

Hun hadde lest et eller annet sted at Herrens tjeneste ikke alltid behøvde å være virksom tjeneste. Den kan bestå i å vente - en halv time eller et helt liv, - eller i å lære, i å lide og være stille.

Og når vi en gang kan se tilbake på livet i lys av evigheten, da skal vi erfare at lidelsen mangen gang var den høieste form for vår gudstjeneste, når sjelen formådde å bevare sin trygge tillit, til tross for at den befant seg på smertens vei.