Han var for en stund fri for vinklene og reglene hjemme. Her kunde han sitte og drikke inn skjønnheten i himmelrummet og på jorden. Der var farver og former i broket forvirring, sånn at en aldri kunde bli trett av å se.

Og allikevel sånn harmoni tross mangfoldigheten. Hele naturen var som et vidunderlig musikkstykke...

De vakre bygder utover viste frem høstens prakt, for skogen hadde ennu ikke feldt løvet sitt. Nu pranget det i alle sjatteringer fra mørkegrønt, gjennom alle gule farver til høyrødt. Solen la sin forgylling over det hele."

"Hva har hendt deg, Sara?" "Hendt meg -. Vidunderlig. Jeg leste just nu at Jesus tar imot syndere. Vil du tenke deg, Nils: syndere!" Hun rent skrek det siste ordet i sin sprengende glede.

Der spredte seg en forundelig klarhet over Myrengs ansikt. Han løftet sine armer mot himmelen. Den enslige tommelfinger på venstre hånd syntes å peke rett på Guds faderhjerte.

"Hvorfor legger du trykk på frelse?" "Det er fordi så mange vil ha en håndsrekning av Gud. Bare litt hjelp attåt det de har selv. De greier det aller meste selv, og så vil de ha nåde for det lille granne som de ikke greier."

"Er det ikke det de må ha nåde for da, Nils?" "Til en skjøt på menneskeverket, mener du? Nei, du, Gud driver ikke med sånt lappverk (...) Hos Gud er det nåde for alt eller ingenting."

"Du strever med å gjøre ditt gamle menneske bedre (...) Du tenkte å komme så langt at du kunne presentere Gud din egen selvlagede frelse, så han bare hadde å sanksjonere ditt eget verk. Men det gjør han aldri. Han har forkastet deg og alt ditt."

"Jeg ser det," sukket hun fortvilet. "Der er intet håp for meg."

"Jo, for deg er det håp. Jesus kom for å frelse de fortapte. Det er jo fortapt du er?"