Sunrise (Ashfall Trilogy)

av (forfatter).

Tanglewood Press 2014 Hardcover

2 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Se på denne utgaven hos amazon.co.uk Kjøp boka hos ark.no

Odas eksemplar av Sunrise (Ashfall Trilogy)

Lesetilstand

Ønsker meg denne.

Hylle

Ingen hylle

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Ingen terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Bokdetaljer

Forlag Tanglewood Press

Utgivelsesår 2014

Format Hardcover

ISBN13 9781939100016

Språk Engelsk

Sider 466

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokomtaler

Dette er og blir en av de beste seriene for ungdom og unge voksne som jeg har lest. Jeg synes det er direkte forunderlig at ikke flere her i Norge har lest dem, og det er nesten til å grine av at de ikke er å få tak i på norsk, når ræl som Trylle-trilogien til Amanda Hocking og House of Night-serien av Cast er verdt å oversette. Men folkens, dette er en anmeldelse av en oppfølger. Hvis du ikke har lest Ashfall eller Ashen Winter, anbefaler jeg at du starter på Ashfall med en gang, og slutter å lese denne anmeldelsen, som kan inneholde spoilere med tanke på hendelser tidligere i trilogien.

Jeg har uansett ikke tenkt til å gjøre dette til noen lang affære. Den er nemlig like bra som de tidligere bøkene – hakket bedre enn den i midten, og helt på høyde med Ashfall. Da vi først ble kjent med Alex i bok 1, var han en helt vanlig 15-åring som brukte mye av tiden sin på å spille World of Warcraft, og som ellers hadde taekwondo som hobby. Så hadde Yellowstone et utbrudd, og verden slik han kjente den var over.

Forholdet mellom Alex og Darla er et av de bedre innen det jeg har lest av YA-litteratur. Det pleier å være i overkant mye trekantdrama i litteratur for denne målgruppen, og jeg blir vill av begeistring (inni meg) når forfattere klarer å holde den type drama til det minimale. I bok to traff Alex ei jente til, Alyssa og broren hennes Ben. Alyssa er veldig forskjellig fra Darla. Darla er beintøff, har sans for ting som går på elektrisitet og ingeniøroppgaver, kommer fra en gård og har peiling på alt mekanisk og teknisk. Alyssa er mer en type jente som er bevisst sin egen seksualitet, og som har et godt øye til Alex. Jeg er ikke spesielt imponert over oppførselen hennes i enkelte situasjoner, og det er lett å forstå hvorfor hun og Darla ikke kommer helt overens. De er to vidt forskjellig jenter, men til tross for hvor tiltrekkende Alyssa er, så er det bare en jente for Alex, og det er Darla. Det er det som er så befriende med «trekanten» i denne boka. Alex er ikke dust, og han velger utfra helt riktige kriterier, spør du meg.

Da Alex fant foreldrene, og mistet faren, i forrige bok ble vi introdusert for foreldrene. Nå er det bare moren igjen, og jeg er ikke videre begeistret for henne. Det er ikke det at jeg ikke kan forstå oppførselen hennes, men hun er rett og slett ikke en veldig bra person i denne boka. Det er ok, det har sin forklaring, men jeg skulle på Alex’ vegne ønske at hun var annerledes. Det er kjipt å lese om det anstrengte forholdet dem i mellom når så mye annet også går galt. Derimot følte jeg at jeg ble bedre kjent med lillesøsteren hans, Rebecca, i denne boka. Hun har blitt eldre hun også, som alle andre, og Alex begynner å se henne som noe annet enn bare lillesøsteren.

Jeg er glad for valgene karakterene tar når det gjelder bosted i denne boka. Det er rasjonelt, og selv om det etterhvert blir noe forutsigbart hvor det hele kommer til å gå, så nøt jeg å lese om det. Samtidig ligger trusselen fra Red og Stockton som en mørk sky i horisonten, og jeg synes i grunn Mullin gjør mye riktig med akkurat det. Kommer de til å angripe? Kommer de til å la være? Hva tenker de?

Om jeg skal pirke på noe, så synes jeg det går litt «fort og gæli» mot slutten. Fikk litt inntrykk av at forfatteren fikk det travelt med å fullføre, og det er vel kanskje ikke så rart når du nærmer deg 500 sider på tredje boka i en serie. Det er dessuten, når alt kommer til alt, nesten litt for godt til å være sant at for eksempel Darla er så himla bra som hun er, og at de tilfeldigvis har den eneste legen i mils omkrets på sin side, at broren til Alyssa er et geni når det kommer til militærstrategi, og at ting løser seg som de gjør. Det er ikke det at det går uten tap, men Alex er tidvis eksepsjonelt heldig med menneskene rundt seg. Når det er sagt, gjør det ikke noe. Jeg er så begeistret for denne serien. Den må finne flere lesere.

Det har vært en fryd å følge alle disse karakterene gjennom umenneskelige kriser og en verden som er snudd på hodet. De har blitt eldre, og Alex er en annen i siste scene enn den han var da vulkanutbruddet skjedde. Allikevel er han kjent, det samme med de andre sentrale karakterene. Mike Mullin gjør det meste riktig. Hvis du liker ressurssterke protagonister og øvrige karakterer, realistiske skildringer og en dæsj ekte tenåringsproblemer, dette er virkelig serien for deg, men hvis du har lest de tidligere to bøkene vet du allerede dette.

Denne teksten ble først publisert på bloggen min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Ingen sitater ennå.


Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket