Det blir ingen utvikling hvis alle tenker likt.

Det kommer til å gå bra, men det går ikke av seg selv. Du har alle muligheter til å få et godt liv hvis du aksepterer at du har en funksjonssvikt og tar ansvar for å korrigere de negative følgene funksjonssvikten kan gi.

De to prinsippene som leder mot vinnersporet, er enkle og kraftfulle. Enkle å forstå, men krevende å gjennomføre, kraftfulle hvis vi lykkes med å ta dem i bruk. Vi kan like godt kalle dem vinnerprinsippene.
- Du skal kjenne styrkene dine og utnytte dem.
- Du skal kjenne svakhetene dine og unngå dem.
Ved å følge disse to prinsippene, omfordeler du tidsbruken din. Der ligger nøkkelen. Prosentandelen du holder på med ting du mestrer, vil øke, prosentandelen du bruker på ting du ikke mestrer, vil reduseres tilsvarende. Hvorfor er dette så viktig. Fordi: Å bruke tid på oppgaver vi ikke mestrer, fører først og fremst til frustrasjon. En teoretisk anlagt nerd med ti tommeltotter, ville blitt en ulykkelig snekker. En praktisk anlagt urokråke ville blitt en ulykkelig saksbehandler i byråkratiet.
Hvis du lykkes med å vri tidsbruken over på det du mestrer, vil du både BLI bedre og HA det bedre. Vi snakker med andre ord om en dobbeltseier: bedret funksjon pluss bedret trivsel.

Ungdomstiden har sine problematiske særpreg. ADHD har sine trøblete sider. Når to problematiske ting blandes, er det lett å bli pessimistiske med tanke på utfallet. Dette kan umulig gå bra ?. Jo, selvfølgelig kan det gå bra. Ung med ADHD, er tross alt en langt mer vennligsinnet kombinasjon enn for eksempel døv og blind. Vi må ikke bli så engstelige at vi mister perspektivet.

Uansett hva målet er, vil innsats være en av suksessfaktorene, og den faktoren rår vi over selv. Det er derfor innsats er en nydelig ting: Det virker, og alle kan utnytte det.

Vi kan ikke planlegge det eksepsjonelle. Drøm om det. Jobb steinhardt for å oppnå det. Men ikke planlegg det, ikke baser deg på det, sørg alltid for å ha en brukbar backupløsning. For når du strekker deg etter det eksepsjonelle, strekker du deg pr. definisjon etter det høyst usannsynlige. Hvis du lykkes i å nå ditt drømmemål, vil ikke en ubrukt reserveplan plage deg. Hvis du ikke lykkes, står du naken og hjelpeløs dersom du ikke har en plan B. Plan B må først og fremst være realistisk, men også noe lystbetont og interessant. Liver er langt, og det er godt mulig at reserveplanen må iverksettes.

Det er verken juks eller kapitulasjon "å gå med" hyperaktiviteten. Det er det eneste som virker. Selv om det smaker av "If you cant`t beat them, join them !" Husk: Hyperaktivitet er en del av deg og din personlighet. Den verken skal eller kan fjernes. Vi bruker ikke hjernekirurgi mot plagsom atferd. Det skjedde på 1950 tallet, og lobotomi (bevisst ødeleggelse av deler av hjernen), vil for alltid være en av de styggeste skamplettene i helsevesenets historie. Vi har kommet lenger nå. Tidsånden er en annen. Holdningene er endret. Pasienten anses ikke lenger som et kasus som helsevesenet kan eksperementere med. Vi lærte sjokkerende sent den enkle sannheten at pasienten er et menneske og skal behandles deretter.