Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Metthet/sult, kvalme/begjær, vegring/ekstase - stikkord for denne sterkt sivilisasjonskritiske romanen om den unge kvinnen Emilies identitetskrise. Drevet av en slags eksistensiell hunger og søken etter noe under den moderne hverdagens trivielle ferniss, veksler hun mellom asketisk isolasjon og et febrilt natteliv i storbyen. Hun reagerer mot det hun selv er et produkt av - mekaniseringen, komfort- og profittilbedelsen - og for Emilie blir maten et viktig symbol på velferdsstatens selvdestruktive mekanismer, som hun føler skyldes sjelelig forråtnelse. Resultatet blir spisevegring.
Omtale fra forlaget
Metthet/sult, kvalme/begjær, vegring/ekstase - stikkord for denne sterkt sivilisasjonskritiske romanen om den unge kvinnen Emilies identitetskrise. Drevet av en slags eksistensiell hunger og søken etter noe under den moderne hverdagens trivielle ferniss, veksler hun mellom asketisk isolasjon og et febrilt natteliv i storbyen. Hun reagerer mot det hun selv er et produkt av - mekaniseringen, komfort- og profittilbedelsen - og for Emilie blir maten et viktig symbol på velferdsstatens selvdestruktive mekanismer, som hun føler skyldes sjelelig forråtnelse. Resultatet blir spisevegring.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1992
Format Innbundet
ISBN13 9788203170805
EAN 9788203170805
Språk Bokmål
Sider 199
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Mads Wiel Nygaards legat 1992
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
På gravlunden vokste noen trær - disse vekstene som jeg elsker, som gir frukt og skygge og surstoff og skjønnhet. Om vi bare kunne la skogen få leve.
Etter hvert fant jeg noe litt mer stabilt. Et par værelser med tunge gardiner foran alle vinduer. Der kan jeg trekke meg tilbake, sove under dyner og pledd, spille meg selv uten publikum, drømme og erindre.
Hva er et menneskesinn om ikke en slagmark.
Noen tanter og onkler fantes også, i periferien. jeg følte meg som en selsom, takkete vekst blant dem, og ingen ble riktig fortrolige med meg. De så bare sidelengs på meg når vi møttes. De trakk på skuldrene og stappet i meg et eller annet spiselig.
Han var lojal mot meg, løy ikke, stjal ikke fra meg.
Han stjal ikke fra meg, selv om han levde i en verden der kamper på liv og død ble utkjempet hver eneste time, et univers bygget over lovene Angst og Skam, hvor alt kan måles i sedler og milligram.
For oss andre koster det ikke stort å la være å stjele.
Han kom til meg når han trengte søvn, vaskepulver, bekreftelse, frokost. Pauser fra det livstruende slavearbeidet, den dårlige filmen som ble spolt fortere og fortere.
Som var nødt til å ryke.
Han opplevde ikke stort annet enn svik, forakt og blodslit.
Han var dødssyk - og ble møtt med oppfordringer om å ta seg sammen. Han var overanstrengt og fikk høre at han trengte arbeid. Han var slave og ble fortalt at han hadde alt for mye frihet.