Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
De eneste gangene Cara Alona møtte sin farfar i oppveksten, var da familien hennes kjørte gjennom Kjellstadbommen på vei til byen, og farfaren satt i boksen og uten ett ord tok imot myntene hans sønn rakte ham. Nå er Cara voksen, har selv barn, og med forholdet til sin farfar og familien som utgangspunkt, skriver hun om sitt liv, ikke slik det er i seg selv, men sett gjennom relasjonene til andre.
I en prosa ekstremt lydhør for det som skjer mellom mennesker, nærmer Cathrine Knudsen seg i denne romanen de store spørsmålene. Hva er tilhørighet? Hva er identitet? Hva er omsorg? Manuell utgjør en slags følelsenes arkeologi, og søker seg konsekvent mot grensene i det menneskelige; mellom det mannlige og kvinnelige, det syke og det friske, barnet og den voksne, avhengighet og frihet.
Cathrine Knudsen (f. 1970), har tidligere gitt ut romanene Mulighetene, De
langtidsboende og Jeg kunne vært et menneske. Manuell er hennes første bok på
Pelikanen forlag.
Forlag Pelikanen
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788293237303
EAN 9788293237303
Omtalt sted Buskerud
Språk Bokmål
Sider 205
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Da har jeg fått meg en ny favoritt. Den plassen har hun fått fordi hun er lynintelligent.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"Det var en trygghet i spillet, jeg har alltid følt en slik trygghet i kortspill, brettspill. Slik liker jeg aller best å være sammen med andre, når alle er opptatt av kortene, alle ser innover i spillet, spillet materialiserer seg og blir så tydelig og vakkert, det er den reneste måten mennesker kan være sammen på, da blir alle irrelevante menneskelige egenskaper filtrert vekk. Forstyrrende menneskelige trekk blir ikke godtatt av spillet."
Å ta bilder. Hvordan jeg faktisk tar noe fra dem, barna, i det øyeblikket jeg tar bildet. Det er reelt, man tar, man tvinger fra dem bildet, man bytter ut noe med bildet. Det stjeler noe fra dem, og jeg vet det, men tror det er nødvendig. Jeg vil dokumentere deres barndom som god, både for meg selv og for dem, selv om jeg vet at bildene utrydder, som om jeg hadde noe å ta vekk, slik fungerer bilder, de utrydder det som ligger inntil, opptil, det nærliggende, de legger et øde land rundt seg, de legger liv øde rundt seg, for bildene er mektigere enn øyeblikkene som kommer før og etter, timene, dagene, som ikke er på bildene. Vi kan nå bare huske det som er klart atskilt fra bildene, det som ikke ligner på eller har noe med situasjonen rundt bildene å gjøre. Bildeøyeblikkene. Sekvensene. Alt er sekvensert. Bildene suger det som er i nærheten til seg, bare det som er langt unna bildene kan bevares, så lenge det ikke nærmer seg et annet bilde, en annen sekvens. Bildene skaper tomrom rundt seg.