Jeg har gledet meg til å lese The Hidden Oracle siden jeg hørte Rick Riordan skulle skrive den. Mot slutten av hans forrige serie, Heroes of Olympus, som er en spin off av Percy Jackson-serien hans, får vi vite at orakelet i Delfi har blitt tatt over av Python, Apollons gamle fiende, og at Apollon selv har forsvunnet. Det viser seg at Apollon, (jepp, han heter Apollon på norsk og Apollo på engelsk, bare for å forhindre forvirring), har blitt gjort dødelig av Zevs som straff for det som har skjedd. Apollon synes selv dette er utrolig urettferdig. Når alt kommer til alt, var det ikke hans feil det som skjedde. Vel, kanskje det var litt hans feil, men ikke nok til at Zevs burde straffe han på denne måten. Ugh, foreldre altså...

The Hidden Oracle er rett og slett fantastisk! Den er alt jeg ønsket meg med mer. Historien er kjempespennende, og jeg kunne ikke legge boka fra meg. Likevel er det aller beste med boka karakterene. Rick Riordan er så god til å skrive originale og interessante karakterer, og jeg likte dem kjempegodt i The Hidden Oracle. De nye karakterene var fantastiske, og det var så gøy å se igjen karakterer fra de tidligere bøkene. Spesielt gøy var det å se Nico di Angelo og Will Solace igjen, og deres interaksjoner med Apollon var fantastiske.

Apollon er en helt utrolig karakter. Han er akkurat så selvopptatt og irriterende som jeg håpet han kom til å være, og det er utrolig morsomt å se han streve med å være dødelig. Han er vant til å være en gud, og at alle ønsker å tjene han, men nå har han plutselig blitt en tenåringsgutt med kviser (eww!). Dette er muligens den største prøvelsen Apollon noen gang har måttet gjennomgå. Likevel er han ikke overfladisk. Vi får se det som foregår under overflaten; vi får se hvem Apollon virkelig er, og det er ikke en drittsekk. Han forandrer seg utrolig mye gjennom boka, og det er så gøy å se.

Meg McCaffrey er kjempesøt. Hun er muligens den mest bad ass tolvåringen jeg noen gang har lest om, og jeg likte henne utrolig godt. Noe av det beste var hvor mye hun irriterte Apollon, likevel kunne han ikke la være å bli glad i henne. Meg er rett og slett amazing.

Språket er alltid fantastisk i Rick Riordans bøker, og The Hidden Oracle er ikke noe unntak. Rick Riordan skriver med humor og sass, og jeg lo høyt så mange ganger. Å lese på bussen til skolen var mildt sagt risikabelt når man ikke har lyst til å se ut som en tulling. Apollons indre monolog var noe av det beste jeg har lest på lenge, og jeg kan ikke vente på neste bok, som dessverre ikke kommer ut før om et år. (WHYYYYY???) Jeg kan ikke vente så lenge.

Jeg må nesten nevne at Apollon er bifil og stolt. I approve! Jeg har lest flere som har sagt at de er så glad for dette, og at det har hjulpet dem med å finne seg til rette med sin egen seksualitet. Det er så fantastisk når bøker kan hjelpe folk på denne måten! I oldtidens Hellas var ikke seksualitet sett på på samme måte som det er i dag, og det var i hvert fall ikke skamfullt å være noe annet en heterofil. Derfor synes jeg det er utrolig bra at en serie basert på gamle greske (og romerske) myter tar opp dette temaet, og spesielt det at Rick Riordan sier at det er helt greit. Det er slik noen er, og ingen skal få lov til å si at det ikke er helt naturlig.

The Hidden Oracle er muligens min favoritt blant Rick Riordans bøker. Den er utrolig morsom, spennende og har fantastiske karakterer. Jeg anbefaler på det aller sterkeste, men hvis man ønsker å forstå noe som helst, må man lese Percy Jackson og Heroes of Olympus først.

Anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.