det milde husker vi ikke, verken et mildt menneske eller en mild dag, men det harde, det uforståelige, det husker vi gjerne.

Hanka la ikke skjul på at hun var jødinne, og når vi lå i sengen i ly av mørket, fortalte hun meg om sitt liv og sine framtidsdrømmer.'Hvis vi overlever krigen, Nina' sa hun, 'blir vi de eneste vitnene. Det kommer ikke til å finnes mange vitner, så det er viktig at vi husker det som skjer med oss nå.' Det satte seg fast i meg. Det hun sa, satte seg unektelig fast i meg. Svært dypt.

Hva burde en mor føle for barnet sitt? Hun visste ikke. "Jeg kunne dødd for henne," hadde hun tenkt noen ganger mens hun sto og så på Mimmi når hun sov. Men det betydde jo ikke noe. Det var som å love bort utenlandsreiser hvis man vant en million på skrapelodd. Lettere å dø for barna sine i teorien enn å sette seg ned og lese for dem i et kvarter.

Har man monstre under senga, er det like greit å tenne lyset, legge seg på magen og se etter.