Er det mulig å holde ut med folk man ikke tåler?

Året er 1894. Før i romanserien var det Amalie som var hovedpersonen, men nå er det eldstedatteren hennes, Kajsa som har tatt over den rollen, selv om Amalie og de andre personene som var i fokus før i tiden, med i kulissene. Kajsa har giftet seg mot sin vilje med en mann som er mye eldre enn henne. Hun måtte gifte seg med Wilhelm, på grunn av noe dumt faren hennes har gjort og faren hennes ber henne om å tvangsgifte seg med Wilhelm for det er for mye som står på spill. Selv om Kajsa elsker en annen, skjønner hun at hun ikke har noe valg og må følge farens ønske. Ellers kan de tape mye. Men dessverre er ikke Wilhelm noen gentleman. Han behandler Kajsa som dritt. Og likevel må hun på en eller annen måte holde ut. I tillegg oppdager hun nye sider ved Wilhelm som ikke er noe bedre og hun er stadig redd ham. Hvordan skal hun holde ut dette "ekteskapet"? Samtidig går det rykter om at det ferdes en mann i skogen som skyter folk. Hvem er han og hvorfor gjør han det?

Nå er det lenge siden jeg har lest Fossefall. Har ikke lest en eneste Fossefallbok på flere måneder. Av og til trenger man pause fra ting så man ikke går fullstendig lei. Sånn er det vel med alt, men i den siste tiden har jeg savnet romanserien og mente det var på tide å dykke i de bøkene igjen. Selv om det har gått flere måneder siden jeg leste en bok fra denne serien, er ikke noe glemt og godt er det. Så jeg kunne lese videre uten at jeg følte at jeg hadde mistet tråden helt. Hele serien er fremdeles godt plantet i minnet.

Fortapt kjærlighet, lengsel, intriger, sjalusi, drama, spenning og hverdagsproblemer som fort blir store er ikke noe nytt i Fossefall. En trofast Fossefall - leser vet hva man får, men likevel blir man nysgjerrig nok til å fortsette å lese disse bøkene. Det er ingen tvil om at forfatteren Jorunn Johansen vet hvordan hun skal holde på leserne sine. Selv om sluttene på disse bøkene ikke er så overraskende for denne leseren, så er det noe med denne romanserien som gjør til at jeg vil lese videre likevel. Man blir på en måte knyttet til disse bøkene etter man har lest dem så lenge selv om det er ikke mye som overrasker lenger. Man blir knyttet til persongalleriet siden man følger dem gjennom noen år og man må bare vite hvordan alt vil ende til slutt. Det er bare sånn det er. Selv om disse bøkene ikke er så spennende som før i tiden så er det noe avhengighetskapende med dem. De har blitt til en slags tradisjon for meg. Så det er litt vemodig å tenke på at jeg har lest 51 bøker av 55 i denne serien. Fire bøker til, så er serien slutt. Over og ut. Det blir rart spesielt med tanke på at jeg har lest denne serien siden begynnelsen og den første boka ble publisert i 2009. Det er en god stund siden og da blir man jo lett knyttet til den verden som Jorunn Johansen har skapt.

Alene på gården var en grei og rask lesing. Det er mye som skjer, men som leser av denne romanserien i over lengre tid er det lite overraskelser. Det er ingenting som sjokkerer lenger, men likevel er Fossefall koselig å lese.