Boksamling

Last opp et omslagsbilde
Se omslagsbilder (6)

Englandsfarere

av Sigurd Evensmo (forfatter).

Gyldendal 2005 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.78 (9 terningkast.)

81 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kristian Haugnes' eksemplar av Englandsfarere

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Roman

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Min omtale

Ingen omtale

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Dette er beretningen om Ålesundsgjengen, en gruppe hjemmefrontfolk som prøvde å flykte til England. Hovedpersonen Harald Silju ligger i dekning i Oslo. Leseren følger ham og de andre på veien vestover mot friheten, men reisen ender i katastrofe da tyskerne slår til mot skøyta som skal bringe dem i sikkerhet. Og leseren får følge dem gjennom fangenskapet, frem til den morgenen de blir hentet i dødscellene på Grini. Evensmo var selv englandsfarer, men unngikk mirakuløst nok resten av gjengens skjebne. Boka var forfatterens debutroman.

Omtale fra forlaget

Sigurd Evensmos debutroman fra 1945 bygger på egne erfaringer fra krigen. Forfatteren prøvde sammen med 18 andre å flykte fra Ålesund over til England. Men de ble tatt av tyskerne, og leseren får følge den forferdelige kampen videre.

Harald Silju er romanens hovedperson, en alminnelig arbeider, med kone og lite barn og en evne til å forme små figurer i leire. Og med lengselen etter fellesskap som fører ham inn i illegalt arbeid.

Romanen vakte stor oppsikt og ble en av de største romansuksesser etter krigen med et salg på 60.000 eksemplarer. Den er oversatt til en rekke språk og ble også filmatisert i 1946.

Sigurd Evensmo (1912-1978), født på Hamar, ble 18 år gammel journalist i Hamar Arbeiderblad. Siden arbeidet han blant annet i Arbeiderbladet som journalist fram til 1940. Trilogien Grenseland (1947), Flaggermusene (1949) og Hjemover (1951) regnes av flere som hans hovedverk. Disse bøkene gir en bredt anlagt skildring av en ung intellektuell arbeidergutts utvikling i mellomkrigstiden. Sigurd Evensmo har, foruten en rekke romaner, skrevet flere bøker om film. Han har dessuten skrevet bok om Den norske Forfatterforening, om Gyldendal Norsk Forlag, har utgitt en samling med artikler og foredrag, og dessuten to memoarbøker.

Bokdetaljer

Forlag Gyldendal

Utgivelsesår 2005

Format Innbundet

ISBN13 9788205340923

EAN 9788205340923

Serie Norge 1940/45: De sterkeste krigshistoriene

Genre Klassisk litteratur

Omtalt tid 1939-1945

Omtalt sted Norge

Språk Bokmål

Sider 271

Utgave 7

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!

Bokelskeres terningkastfordeling

2 4 2 1 0 0

Bokomtaler

Ingen omtaler ennå.

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Stig Ove Voll siterer Englandsfarere av Sigurd Evensmo (side 272)

00:22, 28. august 2019 Ingen har det som favoritt.

Kan du huske at barn aldri tror på døden? De legger en død spurvunge under ovnen og sitter på huk og venter på at den skal våkne, enda du sier til dem gang på gang at den er død og våkner ikke mer. Ingenting dør for dem, alt skal leve bestandig og bare sove litt iblant. Selv steinen får liv i hendene på et barn.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

[ Slettet bruker ] siterer Englandsfarere av Sigurd Evensmo

11:37, 23. april 2019 Ingen har det som favoritt.

Nå skraper jødene is i luftegården utenfor vinduet.
De må skrape med fingrene,
og neglene rives av.

Så jages de rundt i de trange båsene mens tyskerne
står på brua over gården og ler av dem og brøler
at de skal synge.
Mens de løper, synger de om seg selv og roper
om seg selv at de er mordere og svin,
og da ler tyskerne enda mer.

Noen av jødene er gamle menn med grått hår,
en kan lett se at de snart ikke greier mer.
Han som er på selle ved siden av meg har blå flekker
av dødt blod i ansiktet,
og øynene går bare rundt og rundt.
Mange ganger om dagen går døra hans opp
og så synger han -- ensformig og tungt
sangen om at han selv og hele slekten hans er svin.
Alltid om igjen må han synge,
det blir aldri høyt nok
for dem som står ute i hallen og ler.

Det er godt å tumle og streve med tanker, for da kan
en lange stunder glemme alt annet.
Jeg tror Arnfinn hadde rett: Innerst inne
er det tyske folket reddere enn noe annet.
Derfor er det også ensommere, derfor hater det
mer enn alle andre,
derfor slår det med jernharde hender.
Det taper, men reiser seg igjen
i en villskap som vokser med angsten
for nye nederlag.
Redselen for mørket er større enn all annen redsel.
Kanskje de gjennom årtusener har båret den med seg i
dypet av sitt sinn,
og de steiler mot lyset fra tidenes nye morgener

fordi det alltid kan ligge et lurende mørke bakom
og vente på dem. De bærer en urtidsnatt med seg
i sjelen, og den rommer de navnløse farene.

Å sitte stille og vente er døden. Gå på, slå løs,
kjemp! - det er bedre,
bedre å rave blind og kjempende gjennom den evige
natta enn å vente på døden som kommer lydløs.
Kamp og makt er et verge mot uroen
som gnager usynlig i sjelene fra slekt til slekt.

Fører eller slave,
begge dekker seg bak makten eller drømmen om makt,
for slaven er mektig når han står sammen med mange
andre og kjenner tryggheten bak tyrannen
og slipper å søke alene etter vei
gjennom urtidsnatta.

Jeg har sett dem når de slår,
det velter gjennom dem en bølge av lyst
og vettløs triumf -
det er ikke ett enkelt menneske de slår,
de pisker bølgene som truer med
å velte båten
ja, de knytter neven mot fjellet og stormen
i sin egen svarte natt
og skriker: Jeg --- jeg !

Bare barn kan være så onde, for heller ikke
hos onde barn kan redselen for de lurende farene
bli spredt av fornuftens rolige, milde lys.

Også om natta når jeg ikke får sove, kan jeg skrive
litt i det sparsomme lyset som siver inn
over den halvåpne lemmen i vinduet.
Jeg hører tidsnok skrittene til vakten
når han kommer og skrur lyset på for å se om jeg
har rømt gjennom murene eller til himmelen.

Hvorfor skulle tyskerne være alene om den ville
maktkampen som får det stakkarslige vesle mennesket
til å glemme all fare og all redsel og all tanke
på døden?
Kanskje bærer de arven tyngre enn andre
fordi fremmed folk fra tidenes morgen har veltet
gjennom skogene deres og over markene
og plyndret og drept? ..

Millioner kjemper for at menneskene skal bli fri, fri
for nød og fri for alle tankens lenker.
Men hvorledes kan menneskene kjempe fullt og klart
for friheten,
hvis de selv er fremmede for hverandre
og redde hverandre?