Flott og ujålet om byggverkene vi omgir oss med.
Undertittelen «En reise i norsk arkitektur» treffer godt. Butenschøn starter i kapitlet «Hjemmefra» hos gammelkjøpmannen i hjembygda Ytre Enebakk. Han vender tilbake dit i siste kapittel der han tar for seg folkeskolen slik den var på 1950-tallet.

Underveis har han gitt oss en oversikt over arkitekturfagets utvikling i Norge fra 1800-tallet fram til det nye Munchmuseet i Oslo. Det har sannelig vært en reise med oppturer og nedturer. Butenschøn skriver engasjert og velskrevet om bygg og arkitekter han liker. Særlig godt synes jeg om kapitlene om offentlige plasser og kirkebygg. Torgallmenningen i Bergen og den katolske St. Halvardkirken i Oslo utropes som eksempler på fremragende arkitektur. Ellers skriver Butenschøn begeistret og personlig om nøkterne etterkrigsboliger og ditto hytter.

Men han retter også en vred pekefinger mot byggverk og utbyggere han ikke liker. Det rammer mye av det som bygges i dag: triste offentlige kontorbygg, kjøpesentre og boligområder i storbyene. Her har utbyggerne fått for stor makt uavhengig av arkitektfaglige betraktninger. Men kritikken rettes også mot egne fagfeller som opptrer som bedrevitere overfor «folk flest».

Butenschøn skriver svært godt uten bruk av fagsjargong. Vi blir kjent med flere av de beste norske arkitektene etter 1945, men til tider hengir han seg til oppramsing av arkitektnavn som de fleste av oss neppe har noe forhold til. Boka har dessuten gode fotografier av Sigurd Fandango og en rekke andre illustrasjoner som bidrar til en god leseopplevelse.

Han skriver tankevekkende.