Musikken kan gjennomlyse en person fullstendig, og den er også hans siste håp og siste tilflukt. Og selv den halvgale Stalin, et udyr og en slakter, følte instinktivt det om musikken. Det er derfor han fryktet og hatet den.

Selvfølgelig visste alle mennesker en gang for alle at Stalin var den største av de store og den viseste blant vise, men han bannlyste for sikkerhets skyld Shakespeare likevel.

Stalin, som hadde en uvanlig sterk tiltro til kunstens propagandistiske potensiale, interesserte seg i særlig grad for filmmediet. Han så at sovjetiske filmer hadde en sterk emosjonell effekt, ikke minst på grunn av Sjostakovitsj' musikk. Så hans filmmusikk vant Stalins anerkjennelse. For Sjostakovitsj var det å skrive filmmusikk å «gi keiseren hva keiseren er»; det så ut til å være en effektiv og relativt harmløs måte å holde seg i live og få arbeidet med sin egen musikk på.

Den som begår selvmord, handler som et barn som er skremt av livet.
I mitt ulykkelige liv har det vært mange sørgelige begivenheter, men det har vært tider der farene har hopet seg opp, der de har vært særlig påtagelige, og da har frykten økt utover det normale. I den perioden vi snakker om nå, var jeg nær ved å begå selvmord. Farene truet fra alle kanter, og jeg så ingen annen utvei.
Jeg var fullstendig i fryktens klør. Jeg var ikke lenger herre over mitt eget liv, min fortid var strøket ut, arbeidet mitt, evnene mine viste seg å være verdiløse for alle mennesker. Fremtiden så ikke mindre dyster ut. Jeg tenkte på denne muligheten som en befrielse.

I et land der herskeren er fullstendig enerådende over menneskenes skjebne, kunne Stalin tilføye Sjostakovitsj alvorlige lidelser og offentlige ydmykelser; og samtidig belønnet han komponisten med de fineste titler og utmerkelser.

Flertallet av mine symfonier er gravstener. Altfor mange av vårt folk døde og ble begravet på ukjente steder.

Og i den kritiske perioden var mitt kjennskap til Sostsjenkos idéer en stor hjelp. Han sa ikke at selvmord var et vannvittig foretagende, men han sa at selvmord var en rent infantil handling. Det var sjelens dypere lag som gjorde mytteri mot de høyere lag. Egentlig er det ikke noe mytteri. Det er de dypere lags seier, den totale og endelige seier.
Naturligvis var det ikke bare Sostsjenkos tanker som hjalp meg i fortvilelsens stund. Men slike og lignende tanker holdt meg fra å ta skjebnesvangre beslutninger. Jeg kom ut av krisen sterkere enn jeg var da jeg gikk inn i den, med større tiltro til min egen styrke.

Meningen i musikk - det må lyde temmelig underlig for de fleste. Særlig i Vesten. Det er her spørsmålet vanligvis reises: Hva var det egentlig komponisten prøvde å si med sitt verk? Hva var det han prøvde å formidle? Spørsmålene er selvfølgelig naive, men selv om de er naive og plumpe, så har man så avgjort rett til å stille dem. Og jeg kunne tenke meg å tilføye: Kan musikken for eksempel være et angrep på ondskapen? Kan musikk få en til å stoppe opp og tenke? Kan musikken være et varsko, og få folk til å rette oppmerksomheten mot forskjellige grusomme handlinger man har vent seg til å akseptere? Mot ting man lar passere uten å reagere?
Alle disse spørsmålene ble først aktuelle for meg i forbindelse med Mussorgskij.

«Det finnes ikke og kan ikke finnes noen fred, det finnes ikke og kan ikke finnes noen lindring - det er bare svakhet å tro.» Jeg føler av hele mitt hjerte at han har rett, men hjernen søker likevel smutthull, jeg fortsetter å spinne på de forskjelligste tanker og drømmer.

Frykten for å bli arrestert pinte ham uavlatelig. I nesten førti år, helt til sin død, betraktet han seg selv som et gissel, som en dødsdømt mann. Frykten kunne variere i styrke, men den forsvant aldri helt. Hele landet var blitt et kjempemessig fengsel som det var umulig å flykte fra.