«Dersom der ingen evig Bevidsthed var i et Menneske (...) hvor var da Livet tomt og trøstesløst! Men derfor er det ikke saaledes (...)»

Historien om Abraham er verkets midtpunkt. Johannes de silentio vil vise hvorledes Abraham er i strid med fornuftens almenhet, og altså i strid med det etiske.Leseren tvinges til å velge mellom to tolkninger: Enten må vi ta avstand fra Abraham, frata ham farsretten til troen, dømme han som morder, eller også må vi erkjenne hvor uforsonlig, uforståelig og umenneskelig troen er. Så langt er frykt og Bæven forfatterskapets første utrykkelige skjerpelse av kristendommens radikalitet, selv om det her utelukkende stadig tales om religiøsitet og i tilknytning til Det gamle testamente.

Hva så han da? Han så, vil jeg påstå, sin produktivitet som et merkelig, i seg selv ubegripelig vink om det ubetingede - og det er produktivitetens annet ansikt. Energiens rene utfoldelse, overskridelsens uendelige løp, refleksjonens grenseløshet selv midt i jakten på grenser - en uendelig agilitet ble for ham et mulig vink om noe ubetinget.
Produktiviteten drev ikke bare av bokstavelige grunner verket til det ytterste. Den drev også Kierkegaard til det ytterste. Bak seg la han verket. Foran seg hadde han til det siste drømmen om virkningen. Å være i denne bevegelse er å være et forfatterskap.

Kierkegaard er produktivitet - «(...) det at producere [er] egentlig mitt Liv»

Produktiviteten har to ansikter hos ham, den utlegges som et kall, som hans kall: «(...) en saadan Trang er jo dog vel også et Guds Kald. (...) Det derimod at blive Forfatter er ikke selvvalgt, det er tvertimod i hele min Individualitets og dennes dypeste Trangs medfør».