Mange gåter knytter seg til Die Kunst der Fuge, Bachs ufullendte avskjedshilsen til ettertiden. Gåtene stikker langt dypere enn til spørsmålet om hva slags instrumentasjon Bach kan ha tenkt seg. Men undringens aura omkring verket bidrar knapt til å forringe opplevelsen av det.

Det oppsiktsvekkende ved dette fjerde Bach-utsagnet er for det ene styrken i det - ved en slik musikk er Gud alltid til stede med sin nåde - og for det annet en språkbruk beslektet med den man ellers finner under omtale av nattverden; av Kristi reale nærvær under brød og vin. Klart er det i alle fall at Bach plasserer den andektige musikk i hjertet av det som skjer i gudstjenesten og som et kjennetegn ved kommunikasjonen mellom menigheten og Gud.

Bach var forankret i en tradisjon som betraktet musikken - grunnleggende forstått - som en Guds gave (donum Dei), og ikke bare en menneskelig oppfinnelse. Dette vertikale perspektiv var også avgjørende for musikkens funksjon. Den første og største oppgave for den musikk mennesket skapte på det gudgitte grunnlag, var å yte giveren takk og ære. Men et horisontalt perspektiv gjorde seg samtidig gjeldende; å bringe menneskesjelen livgivende, byggene og berikende impulser, gi næring og styrke til livsvandringen.

Men Recreatio stikker vesentlig dypere. Det betyr gjenskapelse, gjenopprettelse, fornyelse, restituering. Til sinnets rekreasjon i Bachs språkbruk vil si til gjenskapelse eller gjenopprettelse av sinnets helhet og helse.
Bach og hans samtid tiltror musikken en slik mulighet og oppgave fordi man tiltror den evnen til å kommunisere med det skapende og oppholdene krefter i tilværelsen, til å kommunisere med the ultimate reality (Paul Tillich), med virkelighetsdypet.

For Bach dekket utvilsomt dette kristne gudsbildet en realitet som han forholdt seg til i all sin gjerning, og som han gav sine egne farvenyanser i sin tekstbundne kirkemusikk. Og det er min oppfatning at denne delen av Bachs musikk åpner portene til dybder i det kristne budskap.

Og når det kommer til stykket, er det kanskje også de rene instrumentalverker som er best egnet til å la oss fornemme hvordan Bachs musikk på en egen umiddelbar måte kommuniserer med "the ultimate reality" (den ytterste virkelighet), for å tale med religions- og kunstfilosofen Paul Tillich.

Men Werckmeister tar opp en mengde musikalske spørsmål, båret oppe av en bevisst helhetsoppfatning av musikken som en matematisk vitenskap med ordensprinsippet som grunnleggende prinsipp. Dypest sett er musikken "et mønster av guddommelig visdom" og "en avspeiling av all god orden", hvis ytterste formål er å være "til Guds ære og nestens gavn".

Ess-dur-fugen er en såkalt trippelfuge som består av tre sammenhengende seksjoner, hver med sitt selvstendige tema. Den symbolske tolkningsmulighet som allerede knytter seg til preludiets tre tematiske idéer, blir her enn mer påtrengende. I et visst slektskap med disse idéene, trer de tre fuge-temaer frem med konturer som klart innbyr til trinitarisk fortolkning; det første majestetisk og verdig (Faderen), det annet strømmende beveget (Sønnen), og det tredje sprudlende livfullt (Ånden).