Dette er en tankevekkende og historisk interessant bok som tar for seg noen av korstogene i middelalderen, med særlig fokus på åtte katolske helteskikkelser som kjempet mot islamsk ekspansjon og trusselen om utslettelse av kristne samfunn. Boken utfordrer det rådende bildet mange har av korsfarerne, og argumenterer for at deres handlinger i mange tilfeller var nødvendige for å redde liv og forhindre utryddelse av kristen tro i visse områder.

Ibrahim skildrer krigene som hovedsakelig defensive, ikke som invasjoner preget av plyndring og overgrep mot sivile. Selv om voldsnivået var høyt, påpekes det at dette var i tråd med tidens krigspraksis. I denne konteksten kan man forstå korsfarernes handlinger som en respons på en eksistensiell trussel snarere enn et uttrykk for religiøs aggresjon.

Men boken reiser også et viktig etisk og teologisk spørsmål: Hvordan forholder kristne seg til bruk av vold og krig? I dag finnes det ulike syn innen kristendommen. Mange mener at det er rett og nødvendig å forsvare sitt land og folk militært hvis situasjonen krever det, og vil derfor kunne forsvare korsfarerne med bakgrunn i slike prinsipper. Andre, særlig de med et pasifistisk syn, vil peke på Jesu lære om å elske sine fiender, at vår kamp ikke er mot kjøtt og blod, og på de tidlige kristnes avvisning av militær deltakelse.

Jeg heller personlig mot pasifisme, men har likevel forståelse for dem som inntar et mer militant forsvarsstandpunkt. Defenders of the West har gitt meg et mer nyansert bilde, selv om skildringene av volden er brutale og lite i tråd med det jeg forbinder med Jesu liv og lære. Disiplene grep aldri til våpen, selv ikke under forfølgelsene og ødeleggelsen av Jerusalem i år 70. De hadde muligheten, men valgte fredens vei.

Korsfarerne derimot – kan de unnskyldes? Hvis vi bruker Det nye testamente som etisk rettesnor, finnes det lite grunnlag for voldelig motstand. Samtidig var alternativet for dem kanskje utryddelse. Hadde de latt være å kjempe, er det mulig at store deler av kristenheten slik vi kjenner den i dag ikke ville eksistert. Kanskje Gud, som vi ser flere eksempler på i Bibelen, i sin suverenitet vendte noe ondt og syndig til noe godt. Men det rettferdiggjør likevel ikke nødvendigvis krigføringen i seg selv. Det finnes nyanser her, og jeg forstår godt det moralske dilemmaet når man står overfor reell utslettelse av eget folk og tro.

Et sterkt positivt trekk ved boken er at flere av korsfarerheltene levde gudfryktige liv når de ikke var i krig. Et spesielt eksempel er St. Louis, som daglig inviterte 120 fattige og utstøtte til sitt bord – og tilbød seg å mate dem selv. Hans radikale nestekjærlighet ble ikke alltid forstått av samtiden, men han stod støtt i sin overbevisning. Flere av de portretterte hadde et sterkt bønneliv og en tydelig sans for rettferdighet. Selv om også ikke-troende kan gjøre gode gjerninger, er det vanskelig å forestille seg en mektig konge leve slik St. Louis gjorde uten Guds nåde og et dypere liv med Gud.

En svakhet ved boken er at den ikke går i dybden på hvordan kristne kunne rettferdiggjøre krigføring i så omfattende grad, annet enn ved å vise til den islamske trusselen. Den gir ingen teologisk refleksjon rundt hvordan disse handlingene kunne forenes med Jesu navn. Spørsmålet blir derfor stående igjen: Kunne krigene forsvares politisk, selv om de var religiøst motivert?