Hans tilfelle er vanskelig fordi man i alminnelighet ikke kan trekke en skarp grense mellom galskap og begavelse.

Mussolini og Hitler er eksponenter for de land som har fostret dem - men de var aldri kommet fram til de imponerende maktstillinger de hadde om ikke alle land, alle folk og alle politiske partier hadde hjulpet dem. Uten skyld er ingen av oss. Det er vi selv som skaper tiden - ikke tiden som skaper oss.

Særlig fikk jeg utviklet min smak både for mat og drikke, og en av mine kolleger, som var en stor matkrok, lærte meg å sette sammen en meny riktig, og velge viner som passet til - en lærdom som jeg ofte har hatt bruk for, og som egentlig burde høre til ethvert menneskes almendannelse. Etter min private lille mening er denne kunnskap mer verd enn alt man vet om kalorier og vitaminer tilsammen.

At Roosevelt lot seg fascinere av Stalin, og at England lot de opprinnelige ledere falle og gikk over til å smiske for Tito og andre kommunisthøvdinger, viser at Amerikas president ikke var sterk i utenrikspolitikken, og at selv en Churchill kan feile.

Jeg frøs og tente på ovnen, satte meg tett opp til den og varmet meg. Ganske langsomt begynte jeg å rive brevet i bittesmå stykker. Jeg lukket opp ovnsdøren og lot den stå åpen mens jeg bit for bit kastet brevet på varmen. Det var for sent. Hun hadde sin italiener - jeg min russerinne....

Etterhånden ble lusene en av våre viktigste kilder til underholdning. Tiden ble lang for oss som var kommet over det verste. Magasiner og bøker hadde vi ikke, og etter som alle hadde en ødelagt fortid bak seg og ingenting å se fram til, unngikk vi helst personlige samtaler.

Vi hadde instrukser om å bombardere et fiendtlig ammunisjonsdepot. Det hadde vært den letteste sak av verden, for våre kanoner bar langt, og vi ble bare møtt av ganske lett artilleri- ild fra land. Men depotet var plassert slik at vi var nødt til å beskyte en landsby som dekket det fra sjøsiden. Vi fulgte derfor ikke ordre, men fortsatte med uforrettet sak. En intetanende sivilbefolkning ville man under ingen omstendigheter utsette for krigsødeleggelse. Det er nokså underlig å tenke på etter å ha sett annen verdenskrig vanvittige ødeleggelser blant sivilbefolkningen.

Dette skulle bli den sjansen vi så sårt trengte, den anledningen som jeg hadde søkt etter i to år. Noen tror på skjebnen, andre på sin lykkestjerne. Jeg tror på Vår Herre.

Jeg skal aldri glemme den lykkefølelse som grep oss - mine tre soldater og meg - da vi i en landsby fant en krukke med kirsebærlikør. Vi tok oss en mektig slurk hver og bar krukken forsiktig ut i kjerren vår. Det var ikke mer enn så vidt vi greide å holde gråten tilbake da krukken sprakk mens vi skrumpet av gårde. Vi forsøkte å skuffe opp sneen som likøren hadde rent ut i, det smakte litt søtt, men varmet ikke lenger, og tung til sinns måtte vi dra videre.

Vi gjorde holdt og tok ham ut av vognen. Marken var stivfrosne, og vi hadde hverken hakke eller spade. Og selv om vi hadde hatt det, ville ingen av oss orket å grave en grav. Vi la han så pent vi kunne på veikanten, la armene hans over kors, dekket han til med granbar og ba en bønn. Uten å se oss tilbake dro vi videre.