2017
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er en utradisjonell og positiv bok om depressive reaksjoner. En bok som viser hvordan man kan forstå depresjonens vesen og hva som er botemiddelet. Det er en drøm om å bli hel, om å våge å akseptere også det "urene" i oss. Ikke minst blir det viktig å akseptere det feminine i oss - enten vi er mann eller kvinne. Dette er en bok om å finne de muligheter for selvutvikling som ligger i å utforske vår historie og de ukjente områdene av vårt psykologiske landskap. Boken viser også at det nytter å vandre i dette landskapet.
Omtale fra forlaget
Dette er en utradisjonell og positiv bok om depressive reaksjoner. En bok som viser hvordan man kan forstå depresjonens vesen og hva som er botemiddelet. Det er en drøm om å bli hel, om å våge å akseptere også det "urene" i oss. Ikke minst blir det viktig å akseptere det feminine i oss - enten vi er mann eller kvinne. Dette er en bok om å finne de muligheter for selvutvikling som ligger i å utforske vår historie og de ukjente områdene av vårt psykologiske landskap. Boken viser også at det nytter å vandre i dette landskapet.
Forlag Praxis forl.
Utgivelsesår 1992
Format Heftet
ISBN13 9788290830040
EAN 9788290830040
Språk Bokmål
Sider 207
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVar det slik at jeg da jeg mistet min far på jorden, søkte en far i himmelen? Det ville ikke være urimelig, og uansett om det var slik eller ikke, så kan jeg forholde meg til at min søken mot Gud må ha vært et forsøk på å finne et sted hvor jeg kunne føle meg god nok og elsket uansett. For hvor skulle jeg ellers kunne finne den totale bekreftende kjærligheten som var en del av forholdet mellom min far og meg, om jeg ikke skulle finne den i en tro på Gud?
Jeg fant ikke denne kjærligheten i den kristne tro. I stedet fant jeg bokstavreligion, fordømmelse og frykt.
Men jeg vet at jeg fant denne kjærligheten i Gud, så derfor har jeg fremdeles en tro - en tro jeg sjelden snakker om. Jeg synes at kristne er så altfor flinke til å fortelle meg hvordan jeg skal tro, og hvordan jeg skal oppføre meg. Og dette er foreldreholdninger som jeg reserverer meg overfor. Jeg aner en "sort oppdrager" bak slike holdninger, og har ingen problemer med å sette en grense mot ivrige oppdragere som prøver seg på meg.
For jeg eier også en historie, og som du skal se: Mitt arbeide med mine klienter er avhengig av hvor godt jeg kjenner min egen historie, og i hvilken grad jeg er villig til å følge de tråder som springer ut fra den.
Det er vel ingen av oss som har noe særlig godt forhold til blekkspruter, for hvem vil bli fanget i deres fangarmer?
Til syvende og sist blir ikke barn nevrotiske av frustrasjoner, men av mangel på mening med frustrasjonene.