I et land vi ikke vet hvor er, i en tid som ikke er spesifisert, møter vi Paama, som etter et 10-års langt ekteskap med en mann med mildt sagt god apetitt, bestemmer seg for å skille seg. Alle hadde trodd at de skulle bli et bra par da hennes mann, Ansige, elsket å spise og aldri kunne få nok mat, og Paama elsket å lage mat og var talentfull. En dag får Paama nok av Ansige som gjerne spiser 20 porsjoner, og drar hjem til landsbyen hun er oppvokst i, til sine foreldre. Ansige kommer kort tid etter for å hente henne hjem, og med sin klønete væremåte greier han gang på gang å dumme seg ut, men Paama klarer å dekke over med løyner hver gang. Etter tredje gangen med alvorlig konsekvenser av Ansiges klønete person, har Paama virkelig fått nok. Han drar fra landsbyen, og Paama får en gave av en som utgir seg for å være Ansiges sendebud, en gave som ser ut til å være en vakker morterstav. Men egentlig er det en kaospinne, gitt av djombier – som er udødelige skapninger som ofte tar over insekters hjerner og derfor blir til snakkende vesener eller i skygger, men noen ganger også mennesker. Herren av indigo, djombisjefen, liker ikke at Paama har denne kaospinnen som hun ser ut til å være et naturtalent med, da disse kreftene en gang tilhørte han, og går derfor inn for å vinne kreftene tilbake.
En interessant bok, som er annerledes fra de jeg vanligvis leser. Denne boken er ikke akkurat en bok som passer meg veldig godt, da den er ganske urealistisk, men så er det jo et eventyr.

Les mer her (En prosjektblogg om å lese en bok fra hvert land på jorden)