Dersom ingenting skrives ned, er det som om ingenting har hendt, som om tiden har fart over jorden uten hendelser og videre gjennom livet vårt. Ingen kyss, ingen latter, ingen svik, ingen død – og derfor gir det heller ingen mulighet for å trekke noen lærdom.

Jeg vet ikke.
Jeg vet så lite. Bortsett fra at jeg savner deg, og at du er min sorg.
Savnet etter deg, og alle stundene vi ikke har fått oppleve sammen, er hjertet som banker i meg.
Et savn etter det vannet som aldri rant.

med sine grov skårne ansiktstrekk, så tett og sterk at hun straks minnet meg om en forvitret fjellknaus; ja, om ikke en trollkjerring, da, som Herren hadde befridd fra sin galder og trolldom og gitt dette barske livet i menneskenes verden ...

Nølen er det, sa hun, men trenger likevel ikke å være feighet. Iblant er det ikke nødvendig å skynde seg i møte med mørket, dessuten er det livets natur å strekke seg mot lyset. Men vi er likevel nødt til å gå inn dit, inn i mørket, og hente fram det som befinner seg der.
Bare ikke med en gang, synes du vel?

Jeg har ofte spilt sjakk med husfruen på Brekka; det er gjerne som å stå ansikt til ansikt med en storm, med lyn og voldsomme store bølger.

Vi lever i en tid, hadde Marteinn nylig skrevet til meg da Jón kom på sitt første besøk, med sin nysgjerrighet, sine spørsmål, sitt åpne sinn; vi lever i en tid der ingenting lenger ser ut til å stå stille og gårsdagens kunnskap blir til støv i morgendagens lys.

Jeg vet. Det haster.
Jeg har ikke all den tiden jeg trenger å ha. Kanskje har man aldri det, livet er kort, sammenlignet med døden.
Ja, det er kort, bare et øyeblikk, for vi lever som fluer. Natten faller på, vi forsvinner og har aldri vært til.

Livet har form som en sjøstjerne, står det et sted, og peker derfor i alle retninger. Livet, ja, det kan gjøre det, og samtidig virke fullstendig uberørt i sin uforskammethet. Bryr seg ikke det minste om hva vi måtte mene om det, og hva vi måtte sammenligne det med.