MENNESKETS SJEL UNDER SEKULARISMEN

Denne titelen kommer fra en liten bok av Oscar Wilde,
'Menneskets sjel under sosialismen', ( ---> )
som kom ut for over hundre år siden.
Wildes hensikt var som alltid å blende og forarge sine
lesere, hans titel var typisk Wilde, ment som en hån mot
en respektabel borgerlig innstilling. ...

Wilde kunne neppe kalles noen ortodoks sosialist.
"Vi er alle mer eller mindre sosialister nå for tiden,"
.. men hans egen versjon av sosialistisk lære lovpriste
kunstneren, ikke slitets mennesker med træler i nevene,

og han betraktet også sosialisme som det fremste håp for
en ny slags individualisme - en "ny hellenisme", som han
omtalte den på de siste sidene av sitt ikke-kommunistiske
manifest. Ortodokse marxister latterliggjorde hans
estetiske variant av sosialisme, men Wilde ble den som lo
sist. Hans kunstreligion har overlevd sammenbruddet i den
marxistiske utopi.
Av alle de sekulære religioner som oppstod i det 19.
århundre, har denne vist seg mest seiglivet - og på sitt
vis er den også den mest forførende og lumske.

Sosialisme slik Wilde så den, var bare et annet navn, et
bevisst provoserende navn på avskaffelsen av ørkesløst slit
takket være maskinene.
Wilde anerkjente ikke dem som forkynte arbeidets verdighet.
"Det fins overhodet ikke noe verdig ved kroppsarbeid, og
det meste av det er absolutt nedverdigende."

I fremtiden ville slikt bli utført av høyt utviklede
maskiner.
Vitenskapens og teknologiens fremskritt ville etter hvert
eliminere fattigdom, lidelse og urettferdighet.
( ... )

..dette budskapet.. ['Meg Få Nå' lagt i munn på Kristus..]
appellerte til intellektuelle som søkte et surrogat for den
religiøse tro som dengang stort sett ble betraktet som
uforenlig med en 'moderne tankegang'.

I stedet for selvfornektelse og selvbeherskelse formidlet
det en forførerisk visjon av jeget som ikke var hemmet av
statsborgerlige, slektskapsmessige eller religiøse
forpliktelser.
Den gav kunstnere og intellektuelle en bekreftelse på deres
egen følelse av overlegenhet over de store masser . . .

lesepek, mer her ->
_

Politikkens uvirkelige, kunstige preg gjenspeiler elitenes isolerte
plass overfor vanlige menneskers liv,
og derav følger åpenbart en hemmelig overbevisning om

at de virkelige problemene er uløselige.

..bortfall av arbeidsplasser, økende antall fattige, den voksende
kriminaliteten, .. narkotikahandelen, byenes forfall --

ingen har noen rimelig løsning på disse gjenstridige problemene,

og i politiske debatter, eller det som skal forestille sådanne,
kommer man som regel ikke engang inn på dette.
Det kjempes heftige strider om marginale problemer.
Eliten, som definerer problemene, har mistet kontakten
med folket.

( Ch. Lasch, 1995 )

kan leses hos nb.no >