Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Oslo, sensommeren 1959. I denne politiske thrilleren tar forfatteren utgangspunkt i hemmelig avlytting og overvåking, som brått utvikler seg til et oppgjør midt i Oslo by.
Omtale fra forlaget
Oslo, sensommeren 1959. I denne politiske thrilleren tar forfatteren utgangspunkt i hemmelig avlytting og overvåking, som brått utvikler seg til et oppgjør midt i Oslo by.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 1993
Format Innbundet
ISBN13 9788210036866
EAN 9788210036866
Genre Agenter og spioner
Omtalt tid Etterkrigstiden
Omtalt sted Oslo
Språk Bokmål
Sider 240
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketByen [Oslo] har sin egen morgenrytme på lørdagene. Også lydene er annerledes. Det er lengre stille i gatene od det blir ikke det samme travle, støyende morgenrushet som på hverdagene. Det er langt mellom bilene og enda lenger mellom trikkene, og mellom tuting i bilhorn og klemting i trikkebjeller. Folk som er tidlig ute - de som fortsatt må jobbe på lørdagene også - har bedre tid og beveger seg roligere bortover fortauene i et slags lørdagstempo. Holmenkollåsen ligger alt og bader i den tidlige, friske morgensola, mens Ekerbergåsen ligger i morgenskyggen. [...]
Smykket på byens morgendrakt denne lørdagen var fjorden. Den lå der helt blikk stille og lot seg varme av sola som steg opp over åsene øst for byen. Det eneste som laget riper i speilflaten var måkene som drev sine morgenøvelser [...]
Maktens mennesker kan være så forskjellige, både i det ytre og i opptreden. Noen er storvokste og buldrende, andre små og bjeffende. Noen signaliserer sine maktposisjoner med alt de har, andre opptrer nærmest brydd og unnselig. Enkelte oppfører seg som narrer, mens andre har den verdighet og karisma som gjør det unødvendig å signalisere hvem de er. Og det finnes mange, altfor mange, eksempler på at maktposisjoner ikke nødvendigvis bygger på intellektuell kapasitet. Opportunisme er like mye til stede som idealisme. Noen har lite av det ene og mye av det andre – de tvers igjennom helstøpte er som regel sjeldne. Maktens innerste vesen er alliansen mellom hvem du er og hvor du sitter – det mest utslagsgivende er hvor du sitter.
I Senteret var de trygge på at KGB var til stede over hele verden; der de ikke var, var heller ikke verden.
Det er jo sånn kommunistene arbeider - en merkverdig trang til å ha bibler - teser - som teoretiske direktiver for sin virksomhet. Det går en rød tråd fra «Det kommunistiske manifest» i 1848, på noen få sider til neste års utgave av «Marxismen - Leninismens grunnlag» på flere hundre - spekket med teoretisk hjernespinn. Kommunistene har for lengst snudd Bukharins læresetning om at «et program må ikke diktes frem av hodet, det må tas ut av livet selv» trill rundt. Kommunistene har gjort hodene om til laboratorier og livet til en brysom faktor som de ikke får til å stemme med teoriene.
Suksess frister jo til gjentagelser.
En annen årsak var at han hadde analytiske evner - som sjefen gjerne uttrykte det - og han hadde evner til å grave frem politiske informasjoner og koble dem slik at det ble forståelige bilder ut av dem. Det politiske liv var jo ikke alltid like lett å forstå.
[om politikk i Folkets Hus] [...] noen ropte på Jesus, noen på Marx og andre på høyere lønn og kortere arbeidstid. Noen ville at alt skulle forandres, og noen ville at det måtte forbli som nå, og andre ville tilbake til det som var. Riv ned - bygg opp - nei - ja. Med sterke ord ble barrikadene stormet, og med like sterke ord ble de forsvaret. Taktikk og tøv, seriøst og useriøst, ekte og uekte, intriger og idealisme og frelse fra synden - alt levde vegg i vegg. Her var de alle: - «de rene og ranke», «de kolde og kloke», «de bitre og steile» og de med «brennende hjerter» - for å si det med Rudolf Nielsen. Her var de - sammen med de skuffede, de ensomme, de forsmådde, de rotløse og de søkende. Møtelivet i Folkets Hus var i noen kveldstimer intenst og mangfoldig. Alle ble de hørt - om ikke akkurat bønnhørt.
Men selv gamle redaksjonsmedlemmer som burde vite bedre, bare himlet med øynene når han forsøkte å fortelle om spillet som nå ble drevet fritt i parti- og regjeringsorganet. «Terje... - du ser spøkelser og kommunister overalt...» var kommentaren han fikk fra den enfoldige gjengen av halvblinde høns.
Den som kan og vet mest har et overtak. Informasjon og kunnskap er dette spillet viktigste brikker, både den informasjon man gir fra seg, den man tilfeldig, men bevisst, slipper ut - og den man holder tilbake. Min oppgave er å sørge for at de rette personene vet det de bør vite, det er min rolle i dette spillet. [...] Informasjon er denne krigens ammunisjon, skjønner du.
Den andre årsaken til KGB-offensiven er at de øker sine militære interesser or forberedelser. Hvor enkelt, billig og raskt kan de ta oss? Det regnestykkets viktigste faktorer er at de på forhånd har spionert oss sønder og sammen slikt at de vet om hvert gevær og hver patron vi har, og at de har etablert et finmasket nett av agenter som trer i aksjon med én gang de banker på.