Faktum er at man oppdager aldri i tide hva som er viktig og hva som er uvesentlig. Så lenge den elskede knuger en med sine krav, sine bånd, føler man at man blir berøvet seg selv, og man synes at det er urettferdig å skulle gi avkall på et arbeid eller en reise eller et eventyr for hans skyld; åpent eller i hemmelighet bærer man på tusen nag, drømmer om frihet, fabler om et liv fritt for kjærlighetsbånd hvor man kan bevege seg lik en måke som flyr i gyllent støv. For en uhørt kval det er, de lenkene som den elskede binder en med og dermed hindrer en i å heve vingene. For en uendelig rikdom det er, det frie rom hvis dører den elskede lukker for en med de samme lenkene. Men når han ikke er der lenger og det rommet åpner seg ubegrenset foran en, slik at man kan fly i det gylne støvet alt man lyster, en måke ubundet av kjærlighet, da merker man en forferdelig tomhet. Og arbeidet eller reisen eller eventyret som man så ugjerne ofret for ham, viser seg nå for en i hele sin ørkesløshet. Man vet ikke lenger hva man skal gjøre med sin gjenvunne frihet, og likesom en herreløs hund, en sau uten hjord, streifer en omkring i det tomrommet mens man gråter over sitt tapte fengsel og gjerne ville gi sin sjel for å vende tilbake, gjenoppleve sin fengselsvokters krav.