D et så ut som vi var kommet fast for alvor, og jeg ventet ikke
å få «Fram» løs av isen igjen før på den annen side av polen, når vi nærmet oss Norskehavet. Det led alt langt på høsten; solen blev lavere dag for dag, og temperaturen sank jevnt. Vinternatten nærmet sig, den fryktede vinternatt. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å ruste oss for den, og efterhånden blev da skibet, så godt det lot sig gjøre, innrettet til et koselig vinterkvarter. Vi begynte å gjøre vårt til å sikre det mot de herjende virkninger av kulde og drivis og andre naturmakter der oppe, som det var spådd vi skulde bukke under for. Roret blev tatt op for at det ikke skulde ødelegges under skruingene. Det samme hadde vi tenkt å gjøre med skruen; men da den, sammen med jernrammen den satt i, vilde styrke akterenden betydelig, særlig ror stemmen, lot vi den sitte på sin plass. I maskinen fikk de det også travelt; de enkelte maskindeler blev tatt ut, smurt, og lagt op for vinteren, likesom sleider, stempler, aksler blev eftergått og omhyggelig pusset. Det var med særlig omhu dette arbeide blev utført. Amundsen stelte den maskinen som den skulde vært hans eget barn; både sent og tidlig var han der nede og kjælte for den, og hvis noen ertet ham med det, lyste det utfordrende i øinene hans, og vi visste at nu kom det: «Ja, dere kan si hvad dere vil; men en slik maskin finnes det ikke i verden, og det var både synd og skam om en ikke skulde ta sig ordentlig av den!» Det gjorde han da også grundig; det gikk visst ikke en eneste dag under alle de tre årene, vinter eller sommer, som han ikke var nede og klappet den eller stelte litt med den.