Forlaget skriver:

Lone er 15 år, bor på et lite sted i Østfold, er adoptert fra Korea og skriver brev til en katolsk nonne, søster Milde. [...] Gjennom brevene blir vi kjent med en utrolig sjarmerende ung jente med skeive og rare blikk på verden, skolen, familien, og, ikke minst, seg selv.

Synne Sun Løes har fanget undring, tankesprangene, den første forvirrende forelskelsen, veslevoksenheten og stemmen til en 15-åring som vi blir glad i og ler med.

Yoko er alene har også mørkere sider som gir boken tyngde og forankring i en sammensatt virkelighet. Lones mor er psykolog, ofte høyt oppe, men like langt nede i kjelleren. Lone elsker moren sin, men ser også tragedien hun og familien nærmer seg. Synne Sun Løes er født i 1975, hun bor i Bergen. Dette er hennes første bok.

Hvis jeg kort skal oppsummere hva jeg mener god litteratur er, så ville jeg sagt dette: en god bok må ha et dramatisk hjerte. Med det mener jeg at når f.eks. noen spør, «hva handler den om?», slik de fleste av oss gjør når vi blir fortalt om at en bok eller film kan være spennende å se/lese, så må svaret inneholde et dramatisk poeng eller element som får oss til å ville vite hvordan det går videre. Resten er hva jeg vil kalle stemningslitteratur. De er ikke egentlig ment for et publikum, i hvert fall ikke et stort et.

«Synne Suns «Yoko er alene» er en liten ungdomsroman og fortjener ikke sikkert ikke å bli brukt som et generelt eksempel på det jeg mener feiler litteraturen i dag. Samtidig er det første som streifet meg mens jeg leste den dette; hvor er historien?

Lone, den femten år gamle hovedpersonen, er sympatisk, brevene hun skriver er vare og gir oss et godt innblikk i hennes og familiens liv (inkludert en særegen storebror som studerer religionshistorie og som har blitt buddhist), men i kapittel etter kapittel er forfatteren mer opptatt av å fange en stemning mer enn å fortelle en historie med et anslag som vekker, en midtdel som bygger på det og kompliserer ting for hovedpersonen og en slutt som fungerer som en katarsis- eller ikke.

Hovedgrunnen til at krim og spenningsbøker selger bedre enn såkalte litterære bøker, er ikke fordi det store publikumet har samme forhold til litteratur som til junk-food. Eller ikke bare det. Jeg tror genuint at krim-og-spenningsforfattere, i motsetning til sine kolleger på den litterære siden av gjerdet, er langt flinkere til å huske at de fleste mennesker, uansett bakgrunn, bare vil ha en god historie med noen som vil noe og noen som står i veien for dem. Så enkelt, og likevel…

Styr unna.