Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er synd å si det, men det tok meg fire år å lese denne boken. Jeg skjønner ikke hvorfor. Hver gang jeg plukket den opp ble jeg sugd inn i den, og jeg elsker den virkelig. Men den har noe ubeskrivelig seigt og mørkt ved seg, som jeg kanskje trenger å være i et spesielt humør for å like. Likevel er historien glimrende, karakterene nyanserte og herlig dystre. Men jeg får vente til vinterdepresjonen setter inn før jeg tar fatt på Anansi Boys.
American Gods er på overflata ei historie om Shadow som slepp ut av fengsel berre for å oppdaga at kona hans har døydd i ei bilulukke saman med elskaren sin. Han vert istadenfor møtt av ein mann som kallar seg Wednesday, som treng Shadow si hjelp. Det er ein krig på gang, mellom dei gamle gudane som vart med innvandrarane til Amerika, og dei nye som dukkar opp på kjøpesenter og i fjernsynsprogram. Kva plass har eit menneske, sjølv eit så spesielt menneske som Shadow, i samspel med gudar?
I hovudsak er dette ein roman om amerikansk mytologi. Den stiller spørsmål om kva som skjedde med gudane når folk, for tusenvis av år sidan eller for eit tiår sidan, kryssa havet til den nye verda, og om kva som skjer med gudane no, når folk ikkje lenger er opptekne av dei. Men like mykje handlar den om mytene om å reisa, om den opne vegen, om dei ulike delane av landet og folki som bur der, og om korleis det kan gå ein rotlaus, og namnlaus, mann i eit land utan røter. Romanen er òg ein kommentar både til kva religion kan vera, og til fiksjonen sin rolle i samfunnet – og i religionen. Dessutan er det både ein reiseroman, ein kriminalroman og forteljinga om ein krig. Ein får både i pose og sekk og veske og koffert her altså.
Gaiman er kjent for å plassera sin historiar på grensa mellom vår verkelegheit og det som ligg rett utanfor. Slik er det her òg, og det er vanskeleg for både lesar og hovudpersonen sjølv å vita kva som er kva. Kanskje er alt like sant, kanskje er alt like mykje ein illusjon, ein fiksjon. Men nett som Shadow vert med på Wednesday si reise, vert lesaren lokka med på Shadow si. Kanskje det er ei reise nokon vil stritta i mot, men eg gav meg over, i minst like stor grad som eg tidlegare har blitt med dit Gaiman fører meg.
Omtalen vart fyrst publisert her.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketChicago happened slowly, like a migraine.
What I say is, a town isn’t a town without a bookstore. It may call itself a town, but unless it’s got a bookstore, it knows it’s not fooling a soul.
Phrases like "then vanish the penny in the usual way", occurred every sentence or so. In this context, Shadow wondered, what was the usual way? A french drop? Sleeving it? Shouting "Oh my god look out! A mountain lion!" and dropping the coin into his side pocket while the audience's attention was diverted?
He said, "You look divine." "How the hell else should I look?" she demanded, sweetly.
“Well, you’re grownups,” she said, in a tone of voice that implied that they weren’t, and that even if they were they shouldn’t be.
You can't always have things like they are in poetry. Poetry ain't what you'd call truth. There ain't room enough in the verses.
Biggest police case we’ve had here in five years was when Dan Schwartz got drunk and shot up his own trailer, the he went on the run, down Main street, in his wheelchair, waving this darn shotgun, shouting that he would shoot anyone who got in his way, that no one would stop him from getting to the interstate. I think he was on his way to shoot the president. I still laugh whenever I think of Dan heading down the interstate in that wheelchair of his with the bumper sticker on the back, “My juvenile delinquent is screwing your honor student."