Men noen ganger er sannheten drøy. Man må svelge noen kameler. Jeg har aldri skjønt det uttrykket. Det er store dyr med to pukler. De bærer vann i Afrika. Det hjelper ikke å svelge dem, da får ingen vann og sannheten er ikke tilstede. Gi meg sannheten.

Det er fredag. Jeg bretter dynene til side. Om jeg holder armene rett nedover kroppen min, kommer jeg ikke til å fly.

Jeg lar meg ikke gå i tøfler. Jeg vil kjenne hvor gulvet er. Da vet jeg hvor føttene mine begynner.

Alt er så skjørt som porselen og hvitt papir.

Jeg er knapt nok i live. Det bor så mye vondt i hodet mitt at det gode ikke kan leve.

Hvis jeg smiler, forsvinner jeg da? Jeg har mange ganger stilt det spørsmålet. Også i denne boken spør jeg. Og jeg tror jeg kan si ja. Så lenge masken er på, forsvinner jeg i mengden.

Når jeg skal føle sorg, kan jeg tamt si kondolerer og smile. Fordi det høres mer ut som gratulerer og kanskje har personen som forsvant det godt nå, siden vi ikke fant et verre ord for det forferdelige?